Carl Thywissen - Norges dårligst betalte fotballproff

først publisert i FireFireTo Norge, mai 2007

Rundt 300 mennesker har bestemt seg for å tilbringe ettermiddagen rundt den harde og ujevne banen inne på Firs Park i Falkirk. Hjemmelaget de har kommet for å se har endt sist i den nederste divisjonen i det skotske ligasystemet fire år på rad. I 2003/04 tok de bare åtte poeng, det laveste antallet på over hundre år. De har ikke vunnet en cup kamp dette årtusenet og denne sesongen gikk laget seks måneder uten å score et hjemmemål. East Stirlingshire F.C. er det dårligste laget i Storbritannia.

Midt i denne historien om en liten skotsk 3.divisjons klubb finnes en annen kuriositet. Carl Thywissen er Norges mest ukjente spiller i det britiske ligasystemet. Han tjener 120 kr i uka, 599 880kr mindre enn John Arne Riise. Mens Ole Gunnar Solskjær trener daglig ved verdens mest komplette treningsanlegg har Carl en fulltidsjobb ved siden av fotballen og trener to ganger i uka ved et ungdomsfengsel. Oppvokst i Asker spilte Carl for Fossum i norsk 2. og 3.divisjon før han dro til Skottland for å studere i 1999. Kamper for universitetslandslaget til Skottland var høydepunktet i karrieren før et tilfeldig møte førte til prøvespill for East Stirlingshire i 2004. Overgangen fra norsk fotball har uansett ikke vært altfor vanskelig for Carl

- East Stirlingshire holder et godt norsk 3.divisjonsnivå . Den største forskjellen er at norske lag er taktisk mye bedre. Det er noe vi jobber mye mer med i Norge og det er også et punkt trenerne hjemme har mer skolering i. På den andre siden er ofte de individuelle ferdighetene på et høyere nivå enn i den norske ligaen. Vi trener faktisk mye mindre her enn i Norge, men med 36 ligakamper pluss deltagelse i tre cuper hvert år blir det en lang og hard sesong uansett.

Det berømte britiske tempoet er også noe Carl har fått merke på kroppen

- Noen ganger er det helt vilt! Det er konstant fram og tilbake så lenge man orker og det er totalt annerledes enn det jeg er vant til fra Norge.

Med sine 29år er Carl en av veteranene i East Stirlingshire. Rundt seg har han for det meste unge talenter som drømmer om spill i høyere divisjoner. Det å spille for landets dårligste lag er faktisk et bedre utstillingsvindu enn mange vil tro, mener Carl.

- Selv om vi praktisk talt er amatører, spiller vi i en profesjonell liga med opptil tusen tilskuere på tribunen. Det er alltid kampreferater i de store avisene og hver lørdag blir resultatet vårt og målscorere lest opp på BBC og SKY Sports.

2005 ble East Stirlingshire tildelt en bortekamp i Bells Cup mot Dundee, som året før hadde rykket ned fra Premier League. Et respektabelt 2-0 tap foran 4500 tilskuere er høydepunktet i Carls karriere. Slike kvelder under flomlyset, media oppmerksomheten og muligheten til å møte Celtic eller Rangers i en cupkamp er noe norske 3.divisjons-spillere ser veldig lite til. For Carl kommer det tilbake til den proffdrømmen som alle med en lidenskap for fotball en gang har hatt.

- Selvfølgelig finnes ennå håpet om at en stor klubb skal ringe, men når enn nærmer seg 30 og tjener ti pund i uka så er det klart du er realistisk. Det er dette som er sjarmen med å spille i skotsk 3.divisjon. Du får oppleve en liten del av hvordan det ville vært å spille for en stor klubb. Det er den lille smaken av guttedrømmen som gjør alt det harde slitet og alle tapene verdt det.

Mer enn bare en morsom kuriositet i bunnen av det skotske ligasystemet, East Stirlingshire er en verdens hundre eldste fotballklubber, stiftet i 1881. I 1974 ansatte klubben en skotsk landslagsspiller som skulle bli en legende i fotballhistorien. East Stirlingshire var for den 32 år gamle Alex Ferguson starten på en fantastisk karriere som manager. Når han forlott klubben etter 117 dager som sjef hadde han ført laget til deres første hjemmeseier mot storebror Falkirk på 70 år og til fjerdeplass på tabellen. 33 år senere er det alvor for klubben. Den skotske ligaen har bestemt at et lag som ender sist i 3. divisjon to år på rad kan nå rykke ut av ligaen. Alt som trenges er en avstemning ved ligaens generalforsamling, to år etter at den andre sisteplassen er et faktum. I takt med klubbens nesten komiske dårlige resultater har flere kritikere tatt til ordet for at East Stirlingshire skal kastes ut av det skotske seriesystemet etter 108 sesonger. En ny bunnotering må unngås hvis klubben skal sikre sin stolte historie.

Snaue to timer før hjemmekampen mot Montrose begynner spillerne å ankomme Firs Park. Robert Jack er akkurat hva du forventer deg av en materialforvalter i skotsk tredje divisjon, med en tekopp i hånda og en dialekt som ligger flere steg unna noe som kan beskrives som engelsk. Carl får høre det med en gang han kommer inn; å tøyse med ’The Big Norwegian’ ser ut til å være et høydepunkt foran hver kamp. Robert er veldig fornøyd med Carl sin innsats som midtstopper men legger ikke noe imellom når han beskriver hans midtbanespill i fjorårssesongen
- He was murder! Altfor treig til å være midtbanespiller, men han er helt konge som midtstopper.

En annen som er veldig fornøyd med Carl sin nye posisjon i forsvaret er manager Gordon Wylie.

- Jeg er overbevist om at når Carl er i form er han den beste midtstopperen i 3.divisjon. Jeg kan ikke få fullrost han nok og tror ikke han selv innser hvor god han egentlig er.

Gordon mener at Carl har talent nok til å spille 1.divisjonsfotball i Skottland, et stort kompliment for en spiller som har vært med å rykke ned til norsk 3.divisjon. Men Carl trives på dette nivået og har ingen planer om å flytte på seg. Med en ny sponsor fra neste sesong sier Gordon at han endelig kan få gitt Carl den lønnsøkningen han fortjener. Han medgir også at resultatene ikke lyver og at tittelen som Storbritannias dårligste klubb er fortjent. Uansett ser Gordon ut til å stortrives i sjefsstollen og har tydeligvis en stor entusiasme og lidenskap for jobben sin.

- Jeg har vært i dette gamet siden jeg var 16 år og har fotballen i blodet. Selv nederst i tredjedivisjon er det utrolig gøy å drive med dette.

Stereotypen på en skotsk tredjedivisjons fan må være en middelaldrende mann med lang erfaring i lager, som prøver å holde seg fast i baren i en liten, mørk pub. Det er også en beskrivelse som passer perfekt for en person i supporterpuben Behind the Wall. Med kallenavnet Mad Bill er han personen alle vet hvem er på Firs Park. Et rosa ansikt, slitt skinnjakke og alltid bærende på en gammel plastikkpose gjør han enkel å kjenne igjen. Det er ikke lett å få noe forstålig ut av Bill men han har bare godord å si om Carl Thywissen og hans innsats for klubben. Han peker på en side i lokalavisa som viser at Carl ligger på toppen av avisens spillerbørs.

- He’s our best player, sier han stolt før han spør om jeg vil ha noe fra baren.

De andre supporterne i puben er også imponert over Carl, men der slutter også likheten med Bill. Dette er voksne folk som snakker intelligent og alvorlig om den situasjonen klubben er i. Brødrene Paul og Neil Harley er begge lokale gutter som nå har flyttet vekk fra Falkirk, men som ofte tar turen til Firs Park for å følge laget sitt. De er ikke hårsåre over at klubben nå er mest kjent for å være landets dårligste klubb. Det er en tittel som har ført til mye publisitet de siste sesongene, men Paul sier at de ville byttet bort all den oppmerksomheten mot å være et gjennomsnittlig 3.divisjons lag igjen.

Er noe som virkelig irriterer supporterne er det ikke hvor dårlig klubben er, men hvordan den har blitt det. All skyld legges på formannen Alan Mackin. Han tok over i slutten av 2001 og satte ned lønnen til Carl og de andre spillerne til ti pund i uka. Resultatet var at klubben ble sittende igjen med en spillerstall fylt av unge og uerfarne spillere. Etter å ha tatt 40 poeng i 2001-02 tok klubben bare 43 poeng de neste tre sesongene. I tillegg står bare en byggetillatelse i veien for salget av Firs Park, klubbens hjem i 86 år. Fra offisielt hold sies det at å selge banen vil sikre den økonomiske framtiden til East Stirlingshire. Det er en forklaring en annen fan, Drummond Calder, bare fynser av.

- Formannen vil selge banen for så å fordele gevinsten ut til seg selv og resten av aksjonærene. Han har med vilje gjort klubben så dårlig fordi han trodde at ingen ville bry seg om salget av den gamle banen til en liten bunnklubb.

Inne på Firs Park har den harde kjernen av supportere optimistisk nok stilt seg opp ved enden East Stirlingshire skal angripe mot i første omgang. Etter pausen bytter de side på den åpne, klassiske ståtribunen som man kjenner igjen fra små baner overalt i Storbritannia. Ute på gressmatta er det lett å se hvorfor lagets nordmann er så populær. De lange stegene og kontante taklingene gjør at han rydder opp i de fleste situasjoner. I tilegg har hans mange år som midtbanespiller gitt han en ekstra trygghet med ballen i beina.

Resten av laget består av brukbare spillere, men de fleste mangler den ekstra kvaliteten som trenges for å lykkes på et høyere nivå. Spesielt offensivt er det veldig spinkelt og ingen av lagene skaper noe som helst før pause. Montrose er rett og slett et dårlig fotballag, men East Stirlingshire er ikke en klubb kjent for å gripe sjansen. En dårlig klarering fører til det første baklengsmålet og ti minutter før slutt legger Montrose på til 2-0. Med nok et tap er East Stirlingshire nå fem poeng bak nest siste plassen med bare tre kamper igjen.

Lagets nordmann blir kåret til hjemmelagets beste spiller og mottar en vodkaflaske for innsatsen. For Carl Thywissen viser de seks flaskene han har mottatt denne sesongen hvor mye han er verdsatt av denne historiske lille klubben, og supporterne som prøver å holde liv i den. Mad Bill, brødrene Harley og resten av supporterne har tuslet ut av Firs Park og tilbake til puben. De vet at de snart kan bli nødt til si farvel til sitt fotballhjem; den gamle, sjarmerende banen de kjenner så godt. Nå kan de også miste ligastatusen, og kanskje med det hele klubben. Det er ikke lett å være supporter av Storbritannias dårligste lag.