Queen's Park - Fotballens ukjente pioneerer

først publisert i FireFireTo, desember 2007

Hampden Park dukker opp som fra intet mens man går rundt mellom de gamle, ærverdige bygningene på sørsiden av Glasgow. Geografisk sett ligger stadion midt i mellom Ibrox and Celtic Park på den mest fotballgale siden av elven Clyde. Skotske 2.divisjons klubber spiller vanligvis ikke ved en 5-stjerners UEFA klassifisert arena, men så er dette en spesiell klubb. klubben er ikke her på fotballforbundets nåde. To store skilt utenfor hovedinngangen har påskriften ’The Queen’s Park Football Club’. Hampden Park er, og har alltid vært, klubbens eiendom. President Garry Templeman er veldig stolt av klubben sin. Han er nesten barnaktig i sin begeistring når han viser Fire-Fire-To rundt i det skotske fotballmuseet inne på Hampden Park. Hans lidenskap for klubben skinner klart igjennom når han påpeker Queen’s Park framtredende rolle i fotballhistorien.

- Det har alltid vært en diskusjon mellom oss og Notts County over hvem som er verdens eldste gjenlevende ligaklubb. Forskjellen er at vi har bevis på når vi ble stiftet’, sier han med et smil og henviser til møtenotatene fra klubbens stiftelse i 1867

Men Templeman mener at klubben har betydd så mye mer for fotballen.

- Jeg sier alltid at alle som er glad i fotball bør ha Queen’s Park som sitt andre favorittlag, fordi vi skapte den moderne fotballen.

Presidentens uttalelse kan virke merkelig for alle som aldri har hørt om den lille Glasgow klubben. Et dykk ned i fotballens eldste historiebøker er nødvendig.

Dagens fotball har sin opprinnelse i forskjellige typer lagspill, hybrider av moderne rugby og fotball, spilt på britiske kostskoler tidlig på 1800-tallet. Det offisielle skillet mellom idrettene kom i 1863 når det engelske fotballforbundet ble stiftet. Men gjennom taktikk og regler var fotballen i England enda påvirket av sin nærhet til rugbyen. Spillet var basert nesten utelukkende på dribling, og det var for eksempel ikke lov til å slå pasninger framover. I Skottland var rugbytradisjonene mye svakere enn i England og Queen’s Park utviklet raskt et spillesystem basert på pasninger, kalt kombinasjonsspillet. Denne revolusjonerende og effektive taktikken sørget for at klubben begynte å dominere fotballen totalt, og inntok posisjonen som verdens ledende lag.

I 1872 organiserte klubben fotballhistoriens første offisielle landskamp mellom Skottland og England. Skottenes lag besto av 11 spillere fra Queen’s Park, og for første gang ble engelskmennene introdusert til pasningsfotballen. I årene etterpå sørget klubbens spillere for en skotsk dominans over erkerivalen, med ni seire på de tretten første landskampene mot England.

- Queen’s Park var samkjørte, taktisk kloke, og spilte mer som et lag enn noen andre klubber på dette tidspunktet. Denne første landskampen var som en revolusjon i fotballhistorien. Her la spillerne fra Queen’s Park fundamentet for hvordan moderne fotball spilles, sier en andaktig Templeman mens vi beundrer en tegning av kampen i museet.

Queen’s Park hadde på denne tiden også en av fotballhistoriens mest unike spillere. Andrew Watson var sønnen til en skotsk plantasjeeier og lokal karibisk kvinne, født på Britisk Guinea i 1857. Han ble sendt til Glasgow for å studere, og mellom 1880 og 1887 spilte han for storklubben Queen’s Park. Han representerte også det skotske landslaget, og inneholdt vervet som klubbsekretær for Queen's Park, en av de viktigste rollene i datidens klubber. Rapporter fra datidens aviser betegner han som en glimrende back, taklingssterk, rask og med et hardt skudd. I 1926 ble han satt opp som venstreback på ’tidenes skotske lag’, en klar pekepinn på hvor viktig han hadde vært for den skotske fotballen . Andrew Watson var Storbritannias første svarte fotballspiller, og hadde en sentral rolle i idrettens første år. Den tidligere direktøren av det skotske fotballmuseet, Ged O’Brien, har omtalt han som den ’viktigste svarte fotballspilleren ved siden av Pele’.

Det skotske landslaget med Andrew Watson (øverste rekke, nr. tre fra venstre) i 1882

Queen’s Park hadde en enorm innflytelse i fotballen på denne tiden. De ble invitert til å spille i denne engelske FA cupen og kom til finalen to ganger, i 1884 og 85. Begge gangene tapte de mot Blackburn, mye pågrunn av datidens stive engelske offside regel som hindret skottenes flytende spillestil. I Skottland dominerte de totalt, og vant den skotske cupen ti ganger mellom 1874 og 1892. Men mye viktigere er regelendringene klubben sto bak. I 1875 foreslo klubben at en tverrligger skulle brukes isteden for en snor mellom målstengene, og at en pause skulle holdes etter et bestemt antall minutter. De var også pådrivere for en uniformert regelbok i fotball, noe som hjelp til å få en klargjøring i både frispark og innkast reglene.

- Ved siden av sin spillestil hadde klubben en stor innflytelse på hvordan reglene ble formet. Dagens fotball hadde sett veldig annerledes ut Queen's Park. Vi er den moderne fotballens oppfinnere, sier Templeman.

Den stolte historien til Queen’s Park er grunnen til at klubben nå søker om å få tildelt FIFAs Order of Merit, utdelt til organisasjoner og personer for deres innsats for fotballen. Bare to klubber, Real Madrid og Sheffield F.C., har så langt mottat fotballens høyeste utmerkelse.

President Garry har tatt oss med til spillertunnelen på Hampden Park. Det var her Zinedine Zidane sto oppstilt før han scoret et av tidenes mål i Champions League finalen i 2002 . Hengende ved utgangen av tunnelen henger klubbskiltet til Queen's Park, med påskriften Ludere Causa Ludendi - å spille for spillets skyld. Prinsippet bak dette mottoet er den absolutte motsetning til den enorme pengemaskinen Champions League. Når Queen’s Park ble stiftet var det praktisk talt ingen som ble betalt for å drive idrett. 140 år senere er klubben den eneste ligaklubben i Storbritannia som ennå ikke lønner sine spillere. Når en nasjonal skotsk liga ble stiftet i 1890, nektet landets ledende klubb å bli med. Queen’s Park mente at ligaen ville legitimere den profesjonalismen som hadde begynt å krype inn i fotballen, og ville bety slutten for de mindre klubbene i landet. Beviste på sin posisjon som en av fotballens pionerer, ville ikke klubben være med på å ødelegge sporten. Det var en avgjørelse som forandret alt. Hadde klubben bestemt seg for å bli profesjonell når de var det ledende laget i Storbritannia, så kunne Queen’s Park enda ha dominert skotsk fotball. Klubben hadde alt som trengtes for å være en storklubb; en moderne spillestil, gode fasiliteter, og en stor supporterbase gjennom sin stilling i fotballgale Glasgow. Standpunktet mot profesjonalismen førte istedenfor til slutten på klubbens dominans, og fra begynnelsen av 1900-tallet hadde Celtic og Rangers tatt over som landets fotballstormakter. Ved å stå på sine amatørprinsipper hadde Queen’s Park, en gang verdens beste klubb, ofret en gylden fremtid.

Dagens tilværelse i 2.divisjon er langt unna storhetsdagene til Queen's Park. Manager Billy Stark forklarer at det allikevel er enkelt å lokke spillere til en amatørklubb.

-Klubben tiltrekker seg spillere gjennom de utrolige fasilitetene vi har her på Hampden. Men opplegget rundt spillerne er også veldig profesjonelt, spesielt når det kommer til kampforberedelser og støtteapparat.

Uten lønninger vil det alltid være begrenset hvor høyt klubben kan komme i seriesystemet. Men manager Stark mener uansett at Queen’s Parks tradisjoner aldri bør ofres for å oppnå suksess.

- Selv om vi skulle ha en fantastisk sesong et år og rykke opp til 1. divisjon, ville jeg vært helt imot å gjøre klubben profesjonell. Amatørstatusen bevarer klubbens unikhet og hvis den forsvinner, så taper vi alt det klubben står for.

Den unge kapteinen Stewart Kettlewell er suspendert for dagens kamp mot Berwick Rangers. Istedenfor for å spille ute på Hampden har han kommet tidlig for å ta en treningsøkt under tribunene. Den lille kunstgressbanen mellom de to garderobene er en av de flotte fasilitetene Kettlewell kan benytte seg av.

- Denne stadion, treningsforholdene og kvaliteten på trenerteamet gjør at dette er et sted hvor man kan utvikle seg som fotballspiller, slår han fast.

I tillegg til tre helprofesjonelle lag betaler de fleste andre klubbene i 2.divisjon gode penger til sine beste spillere. Men for Kettlewell kommer det ikke på tale å forlate Queen’s Park for noen tusenlapper i måneden.

- Hele opplegget rundt klubben har det lille ekstra i forhold til andre klubber. Vi har en nesten perfekt bane å spille på året rundt, som passer vår spillestil perfekt. I tillegg har vi vært i Tyskland på treningsleir de siste årene, det er ikke mange 2.divisjons klubber som gjør det, ler Kettlewell.

Folketomt på tribunen når Queen's Park tar imot Berwick på Hampden Park

Hjemmebanen til Queen’s Park har alltid blitt kalt Hampden Park, og dagens stadion er den tredje med dette navnet. Klubben har spilt her siden 1903 og eier landslagsarenaen, men leier den nå ut til det skotske fotballforbundet. Når man plass på tribunen før kampen, føles det som man er altfor tidlig ute til en landskamp. Men det er bare ti minutter til avspark, og det kommer ikke flere tilskuere enn de 500 som har spredt seg rundt på den enorme hovedtribunen. Nyopprykkete Queen’s Park startet sesongen forrykende med tre seire på rad, men tapte så de fire neste kampene. Berwick kom med opp fra 3.divisjon før sesongen, og er på bunnen av tabellen. Det er enkelt å se hvorfor lagene sliter for etter en frisk start daler kvaliteten voldsomt ute på gressmatta. Det er kaldt å sitte ute i Glasgow, men den kjølige lufta hjelper i hvert fall tilskuerne med å holde seg våkne. Det kan ikke være mye mer søvndyssende enn en sjanseløs skotsk 2.divisjons kamp. Bortelaget er nærmest ledelsen når Queen’s Parks keeper Cairns fomler voldsomt med et innlegg. På en eller annen måte skyter Iain Diack utenfor fra tre meter. Man er ikke nederst i denne ligaen uten evnen til å bomme på enorme sjanser.

Etter pausen så er det mer liv i Billy Starks menn. Mye av det har merkelig nok å gjøre med innbytteren Martin Ure. Venstrebacken ser ut som en enda mer sammenklemt versjon av Wayne Rooney, og spiller bare sin tredje kamp for klubben. Etter halvspilt omgang tar han ned en lang ball, vrir seg fri nedover vingen, og sender ballen inn til Mark Ferry som tupper ballen i mål fra ti meter. Arkitekten av ombygningen på Hampden fortjener virkelig ros for akustikken; de få hjemmesupporterne lager overraskende mye støy når de feirer målet. Amatørene holder unna, og tapsrekken er brutt for Queen’s Park.

Etter kampen tar en fornøyd president oss med ut av Hampden, og over til noen små brakker på andre siden av den store parkeringsplassen.

- Vi har rett til å ha lokaler inne på Hampden, men det er ikke verdt prisen vi måtte betale, forklarer Templeman. Uansett, så liker vi oss her inne på brakka.

I den lille baren ved siden av styrerommet har det samlet seg et tiltall av klubbens ildsjeler. Her finnes banespeakeren, webmasteren, redaktøren for kampprogrammet, og noen supportere som praktisk talt sitter igjen i veggene.

- Dette er den innerste kjernen av Queen's Park, sier Keith McAllister, en av klubbens aller ivrigste supportere. Keith har også en overraskelse for Fire-Fire-To

- Norge eneste Queen's Park supporter er på vei fra flyplassen, sier han ivrig. Han lyver ikke; like etterpå kommer det en nordmann i Skeid skjorte inn i den lille baren. Vant til å holde med små klubber i en stor by, Rune Snorre Haug og Queen's Park er en perfekt match.

Det begynner å bli sent på kvelden når Templeman viser fram den moderne kunstgressbanen utenfor brakkene, og den gammel bygningen som har blitt omgjort til garderober. Mørket begynner å krype inn rundt Hampden Park, men den hvite trebygningen nærmest skinner imot oss fra den andre siden. Templeman forklarer at en gang i tiden var bygningen et gammelt fjøs, men når man begynte å spille fotball her på 1800-tallet ble den omgjort til en slags tribune.

- Det gjør dette gamle fjøset til den eldste fotballbygningen noensinne. Det finnes historie overalt på Hampden Park, sier en nesten rørt president.

Garry Templeman mener Queen’s Park er den viktigste fotballklubben noensinne. I følge han er den lille klubben i Glasgow sør det moralske senteret, selve sjelen, av moderne fotball. Hvis klubbens forfedre hadde godtatt profesjonalismen, kunne Queen’s Parks framtid sett veldig annerledes ut. I stedet valgte klubben å beskytte ideen om å spille for spillets skyld, og aldri la penger være grunnen til å løpe ut på Hampden Park. 140 år etter klubbens begynnelse er det amatørstatusen som bevarer unikheten til The Queen's Park Football Club.

Stockport County - En reise til Engelsk 2.divisjon

først publisert i FireFireTo, juni 2007

Damen bak meg ler så hun holder på å falle ut av setet sitt mens den hese latteren hennes fyller hele kupeen. Når hun endelig stopper er det som at resten av passasjerene sitter helt i ro, redde for at den minste bevegelse skal få henne til å begynne igjen. Klokka er ti på syv en lørdagsmorgen og den engelske ligasesongen går mot slutten. Gamle storheter som Preston og Stoke har enda muligheten til å ta steget opp til Premier League mens Leeds står i fare for å falle enda dypere. Toget ruller ut fra Glasgow og starter turen ned mot en helt vanlig
lørdag i engelsk fotball. Destinasjonen er Stockport County, laget som klamrer seg fast til den siste play-off plassen i 2.divisjon for alt den er verdt. Med seier i dagens siste hjemmekamp mot Bury kan kvalikplassen sikres hvis Bristol Rovers taper mot Swindon. Jeg ser for meg tilskuere med radioer klistret til øret og håper på en kaotisk baneinvasjon etter kampen for å hylle heltene.

I Edinburgh kommer det på tre karer som med høyt volum på fotballpraten ser ut til å være på vei til kamp. Energidrikke istedenfor alkohol gir et minus i karakterboka for ’klassisk britisk fotballsupporter’. Neste stopp er Berwick-upon-Tweed, akkurat innenfor grensa til England. Myten om den ene halvdelen av banen til Berwick Rangers er i Skottland og den andre i England er dessverre ikke sann. Hele stadion er faktisk i England og Berwick supporterne er kjente for å ha med seg store engelske flagg til bortekampene i skotsk 2.divisjon. Det er selvfølgelig som en enorm rød klut for alle skotter, men hva gjør man ikke for å terge hjemmefansen?

Med Carlton Palmer som spillende manager rykket Stockport i 2002 ned fra den nest øverst divisjonen i England. Tre år senere hadde County ramlet nok trinn nedover ligaen. Nedturen så ut til å fortsette denne sesongen før noe merkverdig begynte å skje; Stockport begynte å vinne og klarte ikke å stoppe. En fantastisk vårdag i mars vant de sin niende ligakamp på rad uten å ha slippet inn et eneste mål, en rekord i engelsk fotball. Mye av æren for denne historiske prestasjonen gikk til Wayne Hennessey, en ung keeper på utlån fra Wolverhampton. Han forsvant kort tid etterpå og det gjorde også alle poengene. Med bare en seier på de siste åtte kampene er nå den tilsynelatende sikre play-off plassen i fare for å klippe. Dette er ikke noe å le av, dame i sete nr. 15. Denne dagen er ramme alvor.

Guttene som startet turen så lovende i Edinburgh har nå sovnet og bidrar ikke med noe mer til atmosfæren enn høylydt snorking. Hesten ’George the Best’ er en av favorittene i 15.05 løpet ved Ripon og tydeligvis oppkalt etter den mest kjente spilleren i Stockports historie. Han spilte tre kamper for klubben i 1975, året etter at han forlot Manchester United. Er Kent Bergersen Norges svar på George Best? Jeg tviler på om Herr Bergersen noen gang hadde har hatt en halvnaken Miss World sittende på en hotellseng fylt med tusenlapper. Uansett, ingen kunne drible som ’Kenta’ og han har også en annen ting i felles med den avdøde legenden; den blå og hvite trøya til Stockport County. Dette er godt nok for meg. I dag er Kent Bergersen Norges George Best.
Guiden min gjennom alle de truende ølmagene og grå bakgatene i 2.divisjon er Patrick Solich. Paddy likner litt på en Dan Eggen som mistet lysten på å klippe seg i 2002. Faren Gerry har holdt med Stockport i neste førti år, og broren Joe, som vi skal møte senere, tar turen opp fra London så ofte han kan for å følge laget sitt. Jeg møter Patrick i vikingbyen York der et norsk ektepar med ryggsekker spaserer forbi oss inne på stasjonen. Jeg representerer også hjemlandet med seks Ringnes fra siste tax-free besøk. For meg føles det enda rart å åpne en ølboks på toget, men i Storbritannia er det ikke bare fullt lovlig å nyte medbrakt, på vei til fotballkamper er det praktisk talt påbudt. Når vi stopper i Leeds legger gutta i de hvite draktene fra seg alkoholen og setter kursen mot Elland Road, godt synlig fra togvinduet. Noen timer senere har laget deres rykket ned. De lyseblå ved døra er enda i godt humør, men de vet ennå ikke at John Carew snart skal påføre Manchester City nok et hjemmetap.

Det er mange byer i England som gjør sitt beste for å overbevise besøkende om at dette må være det kjedeligste stedet i landet. Stockport legger også inn en god søknad når man spaserer ut fra den lille tog stasjonen. Byen er mest kjent for sin historiske hattemaker industri og en fin samling av rundkjøringer ser nå ut til å være den største attraksjonen. Byen er bare en av utallige små steder rundt Manchester som ligger i skyggen av storebror, både fotballmessig og på alle andre måter. Allikevel kan byen og klubben være stolt av en ting. I 2005 tok Stockport Supporter Trust, en organisasjon som består utelukkende av klubbens tilhengere, over eierskapet i klubben. Stockport er bare en av fem ligaklubber som eies på denne måten. En klubb som eies av de samme personene som den betyr aller mest for, sine egen supportere, er den rake motsetningen til den eneveldelige Glazier familien på Old Trafford.

Royal Oak er så full av supportere at mange nå nyter ølen sin utenfor på fortauet. På veggene innenfor henger det engelske flagg overalt. Det er som om tiden har stått stille siden kvartfinalen mot Portugal i VM og at det nå er like greit å la flaggene henge til neste års Europamesterskap. I ølhagen sitter Joe og snakker fotball med to kjenninger, begge Bury supportere. Han er en av de mange hundre supporterne som nå er med på å eie klubben.

- Kent Bergersen, utbryter han når jeg kommer bort.
- The Norwegian George Best, svarer jeg.

Joe husker godt Bergersens innsats for klubben.
- Hver gang han fikk ballen ute på siden trakk han inn mot midten og ventet på at backen skulle komme på overlapp. Vi sa alltid at han var for lat til å spurte nedover mot dørlinja så han lot backen gjøre alt grovarbeidet i stedet, men han kunne drible!

Timen før kampstart er en herlig tid for supporterne i Royal Oak. Gamle tap er glemt og med en pint i hånda føles det som om håpet om seier umulig kan bli knust. Når vi tar fatt på den korte veien mot flomlysene er det ikke vanskelig å dele spenningen til den blå-hvite bølgen som nå oversvømmer gatene rundt de røde mur husene utenfor Edgeley Park. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av en kamp i engelsk 2.divisjon men med store flagg, hundrevis av ballonger og den konstante dunkingen på reklameskiltene bak oss, sørger de syv tusen tilskuerne for en nesten sydlandsk stemning. Det har ikke vært slike sambatakter i Stockport siden Kent Bergersen trakk innover mot midten. Det er synd selve kampen er den rake motsetning til atmosfæren på tribunen. Jeg har sjelden sett en kamp med så mange feilpasninger og dårlige spillere.

- This is pathetic, mumler Joe etter en halvtime mens han sitter med hodet i hendene.
- This is shite, sier Patrick og trekker nærmest de lange krøllene sine foran ansiktet så han slipper å se mer.

Den middelaldrende mannen tre rader bak oss er ikke fullt så diplomatisk. Etter å ha skjelt ut dommeren før han engang har tenkt tanken på å blåse og fornærmet enhver Bury-spiller som våger å be om et innkast, har han nå rettet frustrasjonen mot egne spillere.
Keeper Joe Lewis har tydeligvis byttet navn til ’you fucking knobhead’ mens de fleste på midtbanen nå heter ’dickhead’ både til for- og etternavn. Ved siden av han sitter to små guttunger; man skal tidlig krøkes på alle områder hvis man skal bli en britisk fotballsupporter.

I pausen er herre doen nesten like full som pai-bua, og beskjeden over høytaleranlegget om at Bristol Rovers leder 1-0 over Swindon tas imot med fortvilelse nedover den overfylte renna. Stockport er akkurat nå utenfor play-off plassene. Supporterne gir alt etter pausen. ’Jimmy Gannon’s blue’n white army’ synges nesten uten stopp i takt med dunkingen på reklameskiltene. Alt spillerne klarer i gjengjeld er et par cornere på overtid. Bristol Rovers vinner og når ser hele sesongen ut til å ende i et stort anti-klimaks. Det virker som de yngste supporterne vil ha litt moro for pengene idet banen oversvømmes av hundrevis av 12-13 år gamle fans. Det må være den yngste baneinvasjonen noensinne, utført som en barnslig røverstrek istedenfor i den spontante rusen av begeistringen jeg hadde håpet på. Patrick, Joe og resten av supporterne avslutter hjemmesesongen med en kjapp bitter i en gammel, møkkete og ufyselig pub kalt The Armery. Stedet står i stil med stemningen etter kampen og ikke lenge etterpå har vi startet turen tilbake fra nok en skuffende dag i engelsk 2.divisjon.

Brødrene Solich er et godt eksemplet på den dedikasjonen som kreves for å kunne legge håp og følelser i en liten klubb som bare gir skuffelser tilbake. Det er allikevel ikke vanskelig å skjønne hva som gjør alt sammen verdt det. Det er å vente på lørdagen gjennom hele uka, reisen til banen, å møte andre som deler din lidenskapen, og den timen før kamp når alt ennå kan skje.
- Kent Bergersen må vel ha begynt som trener nå, spør Joe. Det er mye sarkasme i
stemmen hans, men også et lite hint av optimisme.


Stockport County F.C.

Stiftet: 1883, under navnet Heaton Norris Rovers.
Bane: Edgeley Park
Meritter: 8.plass i daværende 1.divisjon i 1997/98. Semifinale i ligacupen i 1996/97.
Supportere: Fansen ligger på en sterk 7. plass på den uoffisielle listen over hvilke engelske klubber som har fleste originale fotballsanger www.footballchants.org . Les mer om tilhengernes eierskap av klubben på www.stockportcountytrust.com

Hall of Fame

George Best (1975) Legenden spilte tre kamper og scoret to mål for klubben får han forsvant til irsk og amerikansk ligafotball.

Kevin Francis (1991-1995) Den største kulthelten i klubbens historie. Den 2 meter høye kjempen var like elegant som en nyfødt giraff men scoret utrolige 117 mål på fire sesonger. Kåret til århundrets Stockport spiller. Gråt sammen med fansen etter tap i play-off finalene.

Jimmy Gannon (1990-2000) Dagens manager spilte nesten 400 kamper for Stockport. Tok over i fjorårssesongen og reddet klubben fra nedrykk etter en fantastisk snuoperasjon.

Kent Bergersen (1999-2001) Driblekongen og fotballnomaden fikk 27 kamper og et mål for Stockport. Ennå husket for fintene sine på tribunene rundt Edgeley Park.

Jarko Wiss (2000-2002) Den tidligere Molde, Lillestrøm og Moss spilleren fikk 41 kamper og sju mål for klubben og er med sine ni kamper for Finland den Stockport spilleren med flest landskamper.

Danny Bergara (1989-1995) Uruguayaner som ble den første utenlandske manageren i England. Førte Stockport til uante høyder med opprykk i 1991 og til fire opptredener på Wembley, som alle ble tapt. Blir kalt klubbens Bill Shankly.

Øl&Mat

Royal Oak. Tettpakket før kamp og en klassisk, men koselig fotballpub med mange lokale ale og en hyggelig ølhage. Er et must på et besøk til Edgeley Park.

The Armery: Den rake motsetningen til Royal Oak. En oppkast-lignende farge på utsiden, gammelt og ukoselig innenfor med trøtte bartendere i joggedress. Veldig billig ale og kort vei til tog stasjonen er det eneste positive.

The Friary. For å forberede magen på innholdet i kranene til pubene, anbefales fish&chips på denne godluktende butikken rett ved siden av Royal Oak.

Hvordan komme seg til Edgeley Park

Stockport ligger bare en mil sørøst for Manchester og det går flere tog i timen til byen fra Manchester Piccadelly. Gå av i Stockport, ta til høyre etter en pint i The Armery og så til venstre etter en pint i The Royal Oak. Gå etter flomlysene på Edgeley Park og de som er kledd i blått og hvit.