Roald Jensen - Legenden lever i Edinburgh

først publisert i FireFireTo, juli 2007

Roald ’Kniksen’ Jensen er kanskje den mest sagnomsuste spillerne i norsk fotballhistorie. Den raske, tekniske vingen var bare 17 år gammel da han debuterte på landslaget i 1960 og var den store stjernen på Brann laget som vant den gamle Hovedserien i 1962 og 63. Mannen som vet mer om norsk fotball historie enn noen annen husker godt Jensens inntreden, og hans nesten umiddelbare innflytelse på norsk fotball

- Han var et enorm talent, sier Arne Scheie med sedvanlig iver. Han hadde en fantastisk ballkontroll, et utrolig takt omskifte og motstanderne satte nesten alltid et frimerke på ham Det er jo selvfølgelig vanskelig å sammenlikne forskjellige norske spillere gjennom tidene, men Kniksens posisjon i sin epoke er udiskutabel, mener Scheie.

’Kniksen’ er nesten synonymt med Brann og Bergen, men i syv år viste han sine kvaliteter i den burgunder røde drakten til Heart of Midletonian. Manageren i Hearts, Tommy Walker, hadde blitt oppmerksom på en liten, driblesterke ving under en treningskamp mot Brann i 1962. To år senere hadde han overtalt Norges største fotballstjerne til å komme til Edinburgh. I Januar 1965 debuterte Roald Jensen på hjemmebanen Tynecastle foran 20 000 tilskuere.. Tynecastle er et sjarmerende syn, bygget med rød murstein og inneklemt mellom leilighetsblokker og Storbritannias største lovlige kokainfabrikk. Deler av stadion er også helt uforandret siden Jensen spilte her på 60 og 70-tallet. Det er utenfor Tynecastle jeg møter George Davies. Den lidenskaplige Hearts supporteren var tilstede ved Jensens debut og fulgte bergenseren tett gjennom de neste syv årene.

Nevn Roald Jensen til eldre Hearts supportere og innen de har tatt to slurker av pinten har de helt sikkert nevnt målet han scorte mot Partick Thistle i 1968. Mange mener det er det best målet de noen gang har sett av en Hearts spiller og George er ikke noe unntak. Han nærmest river til seg penn og papir for å beskrive et mål få norske fotballkjennere vet om.

- Tidlig i 2.omgang fikk han ballen ute på venstre vingen. Fra midtstreken begynte han å løpe mot forsvarerne og gikk forbi tre-fire spillere på vei ned mot dødlinja. Så snudde han nærmest 90 grader inn mot straffefeltet og sklidde enkelt forbi den siste forsvareren. Han rundet keeperen som ennå satt på rumpa når Roald dundret ballen i det tomme målet. Hele stadionet gikk amok i begeistring!

Et annet mål som mange supportere nevner er en annen enkeltmannsprestasjon borte mot Celtic, på et tidspunktet da Hearts ikke hadde slått storklubben fra Glasgow på flere år. Roald dro seg forbi et par motspillere før han fyrte av et umulig skudd fra nesten død vinkel. Det føyk inn bak keeperen og Hearts vant til slutt kampen 2-0.
Selv med slike klassiske mål var ikke tiden i Hearts en eneste stor opptur for Kniksen. Klubbens historiker David Speed mener tiden hans i Edinburgh var veldig ujevn, der fantastiske enkeltkamper ble fulgt opp med mye benkesliting og skader.

- Spesielt blant de yngre supporterne var han en umiddelbar suksess. De elsket driblingen hans og den helhjertede spillestilen. Derimot var manageren og trenerne mer skeptiske. De synes han driblet for mye og var ikke direkte nok i stilen. I tillegg var det vanskelig for han å bli vant til den tøffe fysiske stilen i Skottland

Statistikken viser også hvilken frustrasjon Roald måtte ha følt i flere perioder. 102 kamper over syv sesonger tyder på at han sjelden hadde lagledelsens fulle tillit. Speed mener at Jensen aldri fikk ut sitt fulle potensial i Hearts.

- Hans spillestil ville nok passet bedre på kontinentet. Feyenoord ville kjøpe han og jeg tror det hadde vært et smart overgang. Men han ville bevise at han kunne lykkes i Hearts og takket nei.

I tillegg til mye benkesliting for Hearts var også Roald utestengt fra landslaget pågrunn av NFFs forbud mot profesjonelle spillere. Forbundets naive oppfatning av amatøreposet førte til at han fikk mange færre landskamper enn de han hadde fortjent og det fratok også Norge en av sine beste spillere for flere år. I 1969 ble regelen endelig opphevet men Roald spilte bare fire landskamper mens han var i Skottland.

Selv med bare litt over hundre kamper scorte Jensen 25 mål for Hearts. Han var en utrolig offensiv kapasitet for klubben men det er kanskje målet han aldri scoret som til slutt definerte tiden hans i Skottland. I Roalds debutsesong i 1965 ledet Hearts serien, to poeng foran Kilmarnock. Lagene møtte hverandre i den siste kampen på Tynecastle og etter bare seks minutter driblet Roald av to spillere og dundret ballen i stolpen fra 15 meter. Hearts tapte kampen 2-0 når et 3-1 tap hadde vært nok til å vinne ligaen. Hearts har ennå ikke vunnet ligaen siden 1960 og tankene går til hva det ville ha ment for både klubben og Roald hvis det skuddet hadde gått inn. Ikke bare ville han ha vært spilleren som førte Brann til sitt foreløpig siste seriemesterskap, han ville ha gjort det samme for sin skotske klubb.

Det ble mye nesten for Roald Jensen i Hearts. Den sesongen de fleste rundt Hearts husker som hans beste er 1967-68. Han scorte ni mål på 22 kamper det året og var den store spilleren gjennom hele sesongen. Roald førte laget til den skotske cupfinalen etter at hans straffespark i ekstraomgangene avgjorde semifinalen mot Morton. I finalen var Hearts store favoritter mot Dunfermline men igjen så falt laget igjennom når det gjaldt som mest og tapte 3-1.

Til tross for en ujevn karriere og ingen trofeer bringer Roald Jensens navn opp mange gode minner for Hearts supporterne. Både George Davis og David Speed er enige om hvorfor.

- Han var alltid en populær spiller pågrunn av hans underholdende spillestil. Dribleferdighetene hans var noe helt utenom det vanlige i Skottland på den tiden og i tillegg hadde han et ’stort’ hjerte. Pågrunn av at han holdt på ballen så mye var han alltid utsatt for stygge taklinger, men hver eneste gang reiste han seg opp igjen og fortsatte uten å klage. Supporterne elsker spillere som har en slik innstilling, påpeker Speed.

George mener han var den type spiller som fansen med glede betaler for å se.

- Han var ikke en komplett spiller men han var en fantastisk underholder. Han kom til Hearts når de var på vei nedover og var mer enn god nok til å spille for Celtic eller Rangers på denne tiden. Hadde han spilt for dem hadde hans offensive legning blitt mye mer verdsatt og han hadde hatt en mye større stjerne både i Skottland og resten av Europa.

David Speed mener Jensen var en av mange spillere som led under av å være en Hearts spiller i denne perioden.

- Klubben hadde ikke noe penger til å kjøpe suksess og manageren var av den gamle skolen. Roald Jensen var en moderne fotballspiller i en klubb som satt fast i fortiden. Det hadde vært fantastisk om han kunne ha spilt i dagens fotball. Han var også en pioner for Hearts ved at han brøt ned mange av fordommene mot utenlandske spillere og forandret måten klubben hentet inn spillere på.

Davy Allen er webmaster og arkivar for websiden londonhearts.com, en statistikk bibel uten like for alle Hearts fans. På denne siden er Roald Jensen rangert som en av 20 ’legender’ som har spilt for klubben. Davy er ikke i tvil om hva Roald Jensen betydde for klubben

- Han var uten tvil den første utenlandske stjernen i Hearts og en av våre beste ikke-britiske spillere noensinne. Det er mange som er klar over hans store legendestatus i Norge og det er noe vi alltid bringer opp når han blir diskutert blant Hearts fans.

Ingen hadde sagt noe om Roald Jensen hadde hatt blandende følelser for Hearts, en klubb der han var elsket av fansen men aldri fikk full tillit som spiller. Det er en historie som viser at han virkelig var glad i klubben. Noen år etter at han hadde dratt tilbake til Norge var det en supporter som traff han utenfor Tynecastle etter en kamp. Han spurte om han hadde kommer over for å hilse på noen gamle kjente i klubben men Roald sa at han bare hadde reist over for å se Hearts spille. Han hadde kjøpt sin egen billett og sittet på tribunen sammen med fansen. Det finnes flere supportere som har liknende fortellinger om å ha sett han på Tynecastle og vekslet noen ord med han flere år etter at han sluttet i klubben. George Davis og David Speed dro begge over til Bergen i 1976 for å se Hearts spille en treningskamp mot Brann. Roald hadde en gjesteopptreden for Hearts i den kampen, tre år etter at han hadde lagt opp. George sier det var et stort sjokk å høre om Jensens tidlige død. Hans statue utenfor Brann Stadion er godt kjent blant supporterne og David sier det er noe alle Hearts fans får med seg hvis de besøker Bergen.

På mange måter var Roald Jensen tretti år for tidlig ute. Hans fantastiske ferdigheter med ballen, hans fart og offensive legning ville passet mye bedre i dagens fotball enn den knallharde og mer enkle spillestilen som regjerte i Skottland på den tiden. Utenfor banen hørte han til en forskjellig generasjon av fotballspillere som brydde seg nesten like mye om klubbene han spilte for som det supporterne gjorde. Roald vant aldri et trofe med Hearts. Han var mye skadet og satt nesten like mye på benken som han spilte kamper. Han fikk aldri realisert sitt fulle potensial og spilte for klubben i en av deres dårligere perioder. Allikevel er han sett på av mange som en av de mest minneverdige spillerne i klubbens historie. Til slutt er det pågrunn av hans åpenbare og legendariske talent Roald Jensen er husket, ikke bare i Norge og Bergen, men også i gatene rundt Tynecastle Stadium i Edinburgh.

Roald Jensen (første rekke, nr. en fra venstre) og Hearts i 1970

Christian Kalvenes - Venstrebacken som kom ut av skyggen

først publisert i FireFireTo, oktober 2007

Det er overraskende varmt i havnebyen Dundee på østkysten av Skottland. Byen har et rykte som grå og kjedlig, men med to universiteter og masse shopping muligheter er den ofte mer livlig og underholdende enn forventet. Byen har også en ganske spesiell fotballrivalisering. Det er bare en vår sklitakling mellom Dundee Uniteds Tannadice Park og Dundees Dens Park. Banene er bokstavlig talt rett over gata fra hverandre, og har gjort klubbene til Europas nærmeste byrivaler.

På Tannadice Park sitter Fire-Fire-To og venter på den eneste venstrebacken som har spilt for både Åsane og Dundee United. For bare noen få år siden kunne norske fotballspillere sees overalt i Skottland. Tora Andre Flo, Harald Brattbakk og Arild Stavrum sto i spissen for en invasjon av nordmenn. Nå er det bare Christian Kalvenes igjen. Mens vi venter snakker den blide resepsjonisten Wendy varmt om Christian.

- Han er en av favorittene våre, alltid så blid og hyggelig med en nydelig familie. En sann gentleman.

Det er ikke rart Christian blir sett på som litt eksotisk i Dundee. Den lange bergenseren må være stereotypen på en nordmann for mange skotter med sitt blonde hår og blide smil. Når han kommer ned til resepsjonen har han bare med seg joggesko og en haltende lagkamerat.

- Gamlegutta og de med skader har fått beskjed om å dra på helsestudioet for restitusjonstrening, sier han fornøyd. Med den skadde polske keeperen Lukasz Zaluska foran og Fire-Fire-To i baksetet, kjører vi gjennom Dundee mens Christian forteller om livet som proff i Skottland. Han mener det er mange spillere i Norge som tjener mer enn det han får betalt i Dundee. Utenom de to store Glasgow lagene er det minst like mye penger i norsk fotball, men for Christian har opplevelsen av å spille i utlandet blitt mye viktigere enn penger.

- Fotballmessig har jeg det helt suverent, spesielt siden jeg får mye tillit og spilletid. Kvaliteten på norsk og skotsk fotball er relativ lik og dette er absolutt ikke noen bakgårdsklubb. Men det største er selvfølgelig muligheten til å spille mot virkelige storklubber som Celtic og Rangers.

Christian påpeker at flere norske klubber nå har råd til å hente over gode skotske spiller enn vice versa, men innrømmer at han godt kunne tenkt seg en skandinavisk lagkamerat

- Det hadde vært greit å hatt noen fra en lignende bakgrunn og som jeg kunne snakke norsk med. Men skottene er jo grådig utadvendte av seg, og veldig lette å komme i kontakt med.

Sommeren 2006 ble Branns Erland Hanstveit skadet, og Christian Kalvenes slapp endelig til på venstrebacken. Etter å ha debutert for klubben som18-åring i 1995 var dette hans andre periode i klubben, begge preget av mye skader og benkesliting. Dundee Uniteds tidligere stjernespiller Charlie Miller var på dette tidspunktet en av Christians lagkamerater i Brann.

- Charlie hørte at United trengte en back og anbefalte meg. Jeg hadde fått spilt en del kamper på dette tidspunktet og etter et prøvespill gikk det veldig fort.

Han signerte for klubben og ble Dundee Uniteds første nordmann siden Finn Seeman på midten av seksti tallet. Et år senere har mye forandret seg for den sympatiske 30-åringen. Fra å stå i skyggen av Hanstveit i Brann har han nå begynt å oppfylle sitt potensial som fotballspiller. Han har blitt en av støttespillerne i et ungt, fremadstormende lag som har startet den nye sesongen veldig bra. Entusiasmen hans er smittende mens han snakker om sitt nye liv i Skottland.

- Når man får tillit og trives med det man gjør, så påvirker det selvfølgelig livsgleden din. I så måte er det å være fotballspiller som hvilken som helst annen jobb.

En annen grunn til at livet smiler til Christian har ingenting med fotballen å gjøre. I mars i år ble Christian og kona Janicke foreldre for første gang når sønnen Nicholas kom til verden i Dundee.

- Han ble født på samme dagen som vi skulle møte Celtic hjemme, men jeg var heldigvis suspendert til den kampen uansett. Det var jo også et perfekt tidspunkt å bli pappa på siden jeg har mye mer fritid her enn det jeg hadde i Brann.

Vi skulle etter planen blitt med Christian på en skikkelig skotsk treningsøkt. Tankene hadde gått til en regntung, forblåst bane med mye kjefting og harde taklinger. Men en omtenksom bergenser har tatt med en ekstra United shorts til Fire-Fire-To og istedenfor en kald mandag i skotsk fotball slapper vi nå av i badstua. Etter en god del svetting flytter vi oss over til boblebadet med resten av Uniteds veteraner.

- Treningsforholdene hjemme kan ikke måle seg med noe av det jeg har opplevd her, og jeg har begynt å forstå hvor spesiell fotballsesongen i Norge er. Her Svarer sesongen i ti måneder, vi trener og spiller på gress hele året. Pre-season er tre uker med doble økter og løping. Sammenlikn det med Norge der vi har en forsesong på flere måneder med to-tre økter hver dag, og baner som raskt blir erstattet med kunstgress, sier Christian over lyden av boblene i bassenget.

Kalvenes debut i skotsk fotball kan nesten ikke overgås. I sin første kamp for United stanget han inn 2-0 mot Rangers på bortebane.

- Når jeg løp ut på banen før den kampen hadde jeg gåsehud over hele kroppen, det var en helt utrolig stemning. Det var ikke min beste kamp, men å score på Ibrox i debuten er jo noe helt spesielt, innrømmer Christian

I romjula i fjor ble han syk natten før bortekampen mot Celtic. Han hadde så lyst til å spille at han ble med laget til Glasgow, men ble sent hjem før kampen.

- Jeg kan ikke vente til den første kampen på Parkhead. Jeg var å så Champions League kampen mot København der i fjor, og det å spille for 60 000 tilskuere er noe jeg gleder meg enormt til.

Den eldgamle rivaliseringen mellom Celtic og Rangers er noe som gjennomsyrer alt i skotsk fotballkultur, men Christian har et pragmatisk forhold til den religiøse debatten.

- Sånn som jeg opplever det har det mer å gjøre med din egen bakgrunn enn med religion. Spør du de fleste supporterne, så tror jeg ikke de vet så mye om forskjellene mellom religionene. Men det er jo veldig inngrodd i mentaliteten her borte. De irske spillerne i klubben er jo Celtic fans oppover ørene, så det er noe som sitter dypt, erkjenner han.

Christian Kalvenes er den rake motsetning til bortskjemte, overbetalte fotballproffer. Han prater engasjert om livet i Skottland gjennom hele dagen. Hyggelig, jordnær og familieorientert, det er lett å se hvorfor han er populær i klubben. På vei tilbake til stadion peker Christian ut boligområdet hvor han og Janicke leier et hus.

- Familien hennes kom over å besøkte hos i jula i fjor. Det var veldig uvant å spille kamper gjennom romjula så det var veldig greit å få besøk, i tilegg til skikkelig norsk julemat, smiler Christian

Det er tydelig at muligheten til å bo i et annet land, og få oppleve en ny kultur er noe som bidrar til trivselen. Det er de små tingene ved den åpne og vennlige væremåte Christian har lagt merke til.

- Når vi går en tur sier alle vi møter ’good morning’ og ’how you doing’. Hvis man dulter borti noen i butikken i Norge er det jo ingen som sier noe. Her borte så unnskylder man seg veldig bare det ser ut som man skal i gå i veien for noen. Køkulturen er jo også veldig spesiell. Det å snike blir jo nesten sett på som en forbrytelse som man bør bli buret inne for, ler Christian.

Når Christian har en frihelg fra fotballen prøver familien Kalvenes å gjøre alle de tingene norske turister ville ha gjort i Skottland. Edinburgh er et av favorittstedene, i tilegg til den gamle hovedstaden Stirling.

- Vi har også vært oppe i fjellene på høylandet. Jeg savner det å gå i motbakker, spesielt siden jeg kommer fra vestlandet.

Man skulle ikke tro at været i Dundee var en av tingene som lokket over fotballspillere, men for en bergenser er opphold lik strålende vær.

- Det er jo så mye tørrere her enn det er i Bergen og Dundee ble faktisk kåret til Storbritannias mest solrike by i fjor, sier Christian nesten stolt. En annen ting vi liker godt her borte er å spise ute. Det er billig med et stort utvalg av koselige restauranter. I tilegg er jo biffene her helt utrolig gode, sier han med et sultent uttrykk.

Det er godt det er tid for lunsj på Tannadice Park. Dundee United er en jordnær og sympatisk klubb, og etter endt økt samler alle i klubben seg på stadion for å spise lunsj. Det likner mer på et skolekjøkken der spillere, trenere og styremedlemmer sitter rundt et gammelt langbord på harde stoler. Christian hilser på kokken gjennom det lille vinduet inn til kjøkkenet, og henter to skåler med suppe. Assistenttrener Peter Hausten har fått nyss i besøket fra Fire-Fire-To, og begynner å erte Christian fra andre siden av bordet.

- Har dere blader i Norge? Dere har vel ikke flyplasser også?, ler han godt før han fortsetter praten med manager Craig Levein.

Det var den spillende manageren Craig Brewster som hentet Kalvenes til Dundee, men etter en dårlig start på fjorårssesongen ble den tidligere landslagsspilleren Levein hentet inn.

- Vi hadde bare en seier før han kom i fjor, men ting snudde umiddelbart etterpå. Han er utrolig dyktig, en strålende manager, sier Christian om sjefen.

Om Levein nyter stor respekt fra nordmannen er tilliten gjensidig. 29 ligakamper i sin første sesong for klubben sier mye om hvor viktig bergenseren har blitt for United. Med sine 30 år er han nest eldst på laget, og hans rutine er en viktig innflytelse på et ungt og lovende lag. Denne sesongen har også startet bra for United med ti poeng på de første fem kampene. Kalvenes har etter mange år som fotballspiller endelig tatt steget ut av skyggen og blomstret for fullt i Skottland. Richard Winton er sportsjournalist i storavisa The Herald, men også en svoren Dundee United fan. Han er enig i at nordmannen har blitt en viktig brikke i laget.

- Han har hatt en veldig god start på sesongen og virker veldig skjerpet i alt han gjør. Han har virkelig etablert seg som trygg og offensiv back.

Selv om han har blitt en støttespiller for United, og mottar rosende ord overalt i skotsk fotball, ser Christian på en oppkalling til landslagstroppen som uaktuelt.

- Erlend Hanstveit spilte fast foran meg i Brann, og når han aldri etablerte seg i landslagstroppen så har det alltid vært fjernt for meg. Selv om jeg nå spiller her, så er nok landslaget veldig usannsynlig.

En telefon fra Åge Hareide er kanskje ikke så urealistisk som Christian selv tror. Han er proppfull av selvtillit, og har vært overbevisende i en liga som ikke står noe tilbake for den norske. Hans situasjon kan minne mye om den til Jon Inge Høiland, en annen utenlandsproff som for en lang periode var glemt i landslagsdiskusjonen. Det er ingen grunn til at ikke Kalvenes kan komme inn som en stødig reserve for John Arne Riise på venstrebacken.

Vi har beveget oss ut på gressmatta på Tannadice Park. Christian peker ut tribunen bak det ene målet hvor de mest fanatiske supporterne til United holder til, og den ene delen hvor bortefansen lar han få høre det når han tar plass på backen.

- Fansen her er veldig bra. Hjemme er det vanligvis bare enkelte grupper som Store Stå og Klanen som står for atmosfæren, men her er det ofte hele stadion som lager liv.

Han er tydeligvis stolt av klubben og banen hvor han opplever sitt eget lille proffeventyr etter en lang og kronglete karriere. De første skadefylte årene i Brann ble etterfulgt av et opphold i Åsane, før Christian for første gang ned til Sogndal. Han har mange gode minner fra den lille fotballbygda. Debuten i Skottland mot Rangers var spesiell, men det er et fotball minne som overgår det; kvalifiseringskampene til Tippeligaen mot Vålerenga i 2000.

- Jeg husker at det var et helt enormt regnvær i den avgjørende kampen på Ullevål, himmelen hadde åpnet seg helt. Tommy Øren gjorde 2-2 helt på slutten, og de siste fem minuttene sto vi plantet inne i straffefeltet og bare sparket ballen vekk. En helt utrolig opplevelse, sier Christian nesten andaktig.

Christian er på mange måter en spiller fra en annen generasjon. Han har ingen agent og forhandlet selv med United før han signerte for klubben. I tilegg har han fullført en master grad i Business Management i løpet av karrieren. Han vet at det finnes viktigere ting enn fotball, og står foran en stor avgjørelse når kontrakten hans med United går ut til sommeren.

- Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kommer til gjøre. Det er rart med det, men man
får følelser for en klubb. Jeg vil ikke spille for et annet lag på samme nivå, for så å bli pepet ut av fansen når jeg kommer tilbake hit. Kommer det et godt tilbud fra en stor klubb så vil jeg vurdere det, men jeg kommer ikke til å flytte på meg bare for av en liten lønnsøkning, sier han bestemt.

Christian er heller ikke ivrig på en retur til norsk fotball.

- Det er bare Bergen som er aktuelt når vi flytter hjem, og der finnes de jo ingen andre alternativer enn Brann på toppnivå. De har to etablerte venstrebacker, så når vi drar tilbake til Norge så blir det nok for å gå ut i arbeidslivet.

Stemningen er full av refleksjon når vi sitter på de tomme tribunene, og ser ut over den grønne matta som er badet i stekende solskinn. Christian bemerker igjen hvor mye mindre regn det er her enn i Bergen. Det er tydelig at den blonde bergenseren har funnet seg veldig godt til rette i sitt eget lille hjørne av Skottland. Proffdrømmen kom sent for Christian Kalvenes. Det er kanskje derfor han setter så stor pris på tiden som utenlandsproff, og forstår hvor heldig han er.- For meg er dette en kjempeopplevelse. Selv om jeg også har spilt fotball på heltid i Norge er det jo dette som er guttedrømmen; å bo i et annet land og leve av fotballen. Det er et veldig fint liv her borte.

Cupdrømmen - Carl Thywissen; borte mot Rangers

Det er mandag morgen ved Shells finansielle senter i Glasgow, og de ansatte er trygt tilbake i hverdagen. Dette gjelder spesielt for en person i 6.etasje, sittende foran et skjerm med et lite norsk flagg klistret til siden. Det har gått fem dager siden Carl Thywissen og resten av East Stirlingshire ble hyllet av bortesupporterne etter tapet mot Glasgow Rangers. Det var uten tvil høydepunket i karrieren til Asker gutten.

- Det største antall tilskuere jeg noen gang har spilt foran er 4500 borte mot Dundee i Bells Cup. Å møte Rangers foran 35 000 supportere er noe jeg aldri hadde trodd skulle skje.

Opplevelsen sitter skikkelig i han ennå, og ikke bare mentalt. Carl viser fram sårene på ankelen etter møtet med skruknottene til Alan Hutton, når han forgjeves prøvde å avverge 2-0 scoringen. Hutton har akkurat blitt enig med Tottenham om en overgang verdt hundre millioner kroner. Før dennes sesongen startet så fikk Carl betalt 120 kr i uka for å spille for East Stirlingshire, kjent som det dårligste laget i britisk ligafotball.

Det var så vidt en fortjent tittel. Før denne sesongen hadde laget fra Falkirk endt på sisteplass i 3.divisjon fem år på rad. I 2003-04 sesongen tok de bare åtte poeng, det laveste antallet på over hundre år. De hadde ikke vunnet en cup kamp dette årtusenet, og i fjorårssesongen gikk laget seks måneder uten å score et hjemmemål. Den eneste grunnen til at laget ennå fantes i ligasystemet var at de ikke kunne rykke ned. Men mye pågrunn av klubbens historiske dårlige form, så hadde det skotske fotballforbundet åpnet opp muligheten nedrykk. Fra 2005 risikerte lag som endte på siste plass to år på rad å bli kastet ut av ligaen. Etter forrige sesong ble East Stirlingshire bare reddet etter en høring med fotballforbundet. Hvis laget kunne vise til fremgang denne sesongen så ville de kunne sikre lagets framtid som en skotsk ligaklubb.
Etter halvspilt sesong så viser tabellen at laget nå ligger tredje sist, men det er bare en liten del av historien. Denne sesongen har vært den mest innholdsrike for klubben siden 1974 når Alex Ferguson tok kontroll over laget, hans første jobb som manager. Laget vant seks kamper på rad i begynnelsen i fjor høst, noe som ikke hadde skjedd siden 60-tallet. I tillegg så avanserte de helt til den fjerde runden av den skotske F.A cupen.

6-0 tapet mot Rangers er bare den siste utrolige hendelsen i noe som har vært et svært innholdsrikt år for Carl og klubben.

- Det hele startet når norsk media ble interessert i at jeg spilte for East Stirlingshire. Det hjalp jo at vi var kjent som det dårligste laget i Storbritannia, og plutselig var jeg i norske fotballblader og på TV!

Etter at Golden Goal på TV2 sendte Henrik Bjørnstad til Firs Park i Falkirk for å møte Carl tok det helt av. Det herjet nærmest en East Stirligshire-feber blant fotballinteresserte nordmenn i noen få uker. En supporterklubb ble startet og per dags dato er det nesten syv tusen nordmenn som offisielt erklærer seg som East Stirlingshire fans. Gjennomsnittet på hjemmekampene på Firs Park er rundt 400. Men også i Skottland ble det fattet interesse for nordmannen og den nye norske supporterklubben. Reportasjer i både respekterte Scotland on Sunday og populære Daily Record ble oppfulgt av et portrett intervju med Carl i storavisa The Herald. Når den nye sesongen startet i fjor, var East Stirlingshire plutselig kjent for noe annet enn å være veldig dårlig. Spencer Fearn, en musikkprodusent fra England, hadde pumpet inn litt penger i klubben og bidratt med litt nødvendig PR-kunnskap. Bortedrakta fikk norske farger og www.norwayshire.no ble satt på ryggen, sammen med det norske flagget. Et klart signal om at det var nye tider på Firs Park.

En kjempestart på sesongen gjorde at de virkelige store mediene i Storbritannia fattet interesse. På høsten sendt Sky Sports et kamerateam til Falkirk og kom tilbake med en fem minutters reportasje, der Carl stolt holdt opp bortedrakta og sa at dette var det nærmeste han noen gang ville komme til å spille med flagget på brystet. Det første besøket fra den norsk supporterklubben ble også en suksess, selv med en 0-0 kamp som underholdning.

Etter dette så vendte East Stirlingshire tilbake til mer normale tider. Tapene begynte å komme igjen, pressen forsvant og det skotske været begynte å utsette kamp etter kamp. Men dette skulle virkelig bli en sesong for de tynne historiebøkene til East Stirlingshire. Etter å ha slått Albion 5-1 borte i den skotske cupen, ventet Carl spent på trekningen av fjerde runde, når alle storlagene for første gang var med i hatten.

- Det ble ikke så mye jobbing den dagen, jeg var travelt opptatt med å sjekke internett vært femte minutt, innrømmer Carl.

Håpet var et lag fra premier league, spesielt en bortekamp. Når trekningen endelig kom opp på skjermen, gikk det frysninger nedover ryggen på Carl. Rangers. Borte.

Det er så man må ta ett skritt tilbake og tenke på hva som akkurat hadde skjedd for Carl. Han hadde spilte fotball i 2. og 3. divisjon i Norge i noen år, men det hadde blitt med det. Han flyttet til Skottland for å studere, spilte et par ganger i uka med universitetslaget, og litt for Fossum når han var hjemme i Norge. En kamerat fra universitetet ordnet et prøvespill i East Stirlingshire, men Carl var usikker på nivået og om han var god nok for ligafotball i Skottland. Men prøvespillet gikk bra og i nesten tre sesonger var han Norges mest ukjente 'proff' - hvis man kan kalle 120 kr i uka en profesjonell fotball lønning. Det hadde fort vært hele historien om Carl Thywissens fotballkarriere. Men et år senere var han plutselig ikke så ukjent lenger og i tillegg skulle han få oppleve det alle som har sparket en fotball i Skottland drømmer om; å spille mot en av de to store Old Firm lagene. På bortebane.

- Jeg ble nervøs med en gang, enda det var to måneder til kampen, sier Carl. Den tiden gikk fort, spesielt siden mediene igjen begynte å ta kontakt.

Men så kom anti-klimakset. På morgenen før kampen mot Rangers fikk spillerne beskjed om at kampen var avlyst.

- Det var veldig skuffende. Vi hadde bodd på hotell i Falkirk kvelden før og alle var veldig gira. Nå møtte vi bare komme oss over skuffelsen og vente ti dager til. Jeg syntes også så synd på de fire gutta fra Halden som hadde kommet fra Norge for å se kampen, forteller Carl.

Den avlyste kampen var uansett godt for noe. Foreldrene til Carl hadde vært på ferie og kunne ikke komme opp til Skottland for den første kampen. Men de var plass ti dager senere. Et reportasjeteam fra BBC som laget et innslag om Carl før kampen, hadde fulgt han til flyplassen for å møte foreldrene. Det første Mamma Thywissen gjorde når hun satte fot på skotsk jord var å gi et intervju til BBC. Det er vanligvis bare statsoverhoder og rockestjerner som får den velkomsten. Pappa Thywissen hadde troen på en cupbombe. Han satte 5 pund både East Stirlingshire seier til 66 i odds og sønnen sin som første målscorer, noe som ville gi 80 ganger pengene tilbake. Søsteren til Carl hadde også kommet over for å se kampen for andre gang etter også å ha tatt turen ti dager tidligere.

Sammen med tretti av Carls venner og kollegaer og over 1000 andre East Stirlingshire tilskuere tok de plass i et lite hjørne av Ibrox, omringet av blåkledde supportere på alle sider. Under tribunen var 3.divisjonslaget oppstilt ved siden av Rangers stjernene. Hjemmelaget hadde satt opp et sterkt lag, selv med et fryktinngytende kampprogram foran seg. Fire skotske landslagsspillere, i tilegg til den franske kraft spissen Jean Claude Darcheville, var et tydelig tegn på at laget tok kampen seriøst. Carl innrømmer også at dette var noe helt annet enn det han var vant til.

- Det var veldig rart. Rangers spilleren så ut som virkelig atleter der de sto oppstilt ved siden av oss i spillertunnelen. Man kunne se at de hadde en skikkelig fysikk, det var nesten som å se et juniorlag stå ved siden av et seniorlag. Vi gikk ut på banen og hørte brølet fra hjemmefansen og tittet opp på tribunene - en helt unik opplevelse.

Ikke at dette skremte den lille kontingenten fra Falkirk nede i det ene hjørnet av Ibrox. Anført av 'Mad Bill', en East Stirlingshire supporterlegende alltid påført skinnjakke og bærende på en gammel plastikkpose, laget de klart mest liv blant et tafatt hjemmepublikum. De første minuttene var bortelaget preget av situasjonen, og til å med Carl hadde et par nervøse touch på ballen. Rangers fikk en corner etter fem minutte,r og når Kris Boyd headet ballen i mål trodde alle at eventyret var over før det hadde begynt. Men dommeren annullerte målet og East Stirlingshire hadde fått en ny sjanse og ny inspirasjon. De neste tjue minuttene skapte Rangers ingenting, Carl og co. i forsvaret hadde god kontroll, og midtbanen til East Stirlingshire begynte å yppe seg mot stjernene. På tribunen var stemningen ennå god blant bortefansen, men man kunne føle mer og mer nervøsitet rundt seg mens minuttene tikket av gårde. Kunne det holde til pause? Til slutt ble kvalitetsforskjellen utslagsgivende. Et par kjappe pasninger ute på kanten og Lee McCulloch var plutselig alene foran mål. Landslagsspilleren gjorde ingen feil alene med keeper Mitchell. Like etterpå løp Hutton rett gjennom hjemmeforsvaret, via ankelen til Carl, og kampen var over. To minutter senere var det Kris Boyd sin tur. Tre mål på fem minutter hadde knust drømmen til East Stirlingshire.

Et mål til rett før pause og to til i begynnelsen av 2.omgang førte til hvisking om 0-10 i East Stirlingshire svingen. Men i den siste halvtimen så tok Rangers foten av gassen, samtidig som East Stirlingshire endelig fikk summet seg. Stemningen steg også igjen blant bortefansen når laget fikk to cornere, begge mottatt med stor jubel. Dårlige innlegg sørget for at Carl ikke fikk sjansen til å score mot Ibrox, men East Stirlingshire fortsatte det gode spillet og kom også til to avslutninger på slutten av kampen. Rangers fansen var ikke til å høre, og bortefansen sang helt til slutt. Men det var først etter kampen at supporterne slapp seg helt løs. East Stirlingshire laget med trenerne, ledere og materialforvaltere kom alle bort til svingen og mottok stående applaus fra sine egen supportere. En liten gruppe Rangers fans hadde også blitt igjen for å hylle motstanderne. Det var en hyllest ikke bare til spillerne, som på ingen måte hadde gjort seg bort til tross for 0-6 tapet, men også til hele klubben og til supporterne seg imellom. East Stirlingshire hadde vært latterliggjort lenge nok, og endelig hadde klubben og supporterne noe å være stolte av. Det var en kveld alle vil leve lenge på.

Carl sto nede på banen med trøya til Steven Naismith, skotsk U21 landslagspiller, og vinket opp til to norske flagg på tribunen.

- Vi fikk ikke lov til å gi bort trøyene våre siden klubben ikke ville bruke penger på å kjøpe nye, men Naismith sa at det var greit, gliser Carl.

Den blå drakta, i tilegg til avtrykket av knottene til Alan Hutton, er nordmannens suvenirer fra den største kampen i hans liv.

- Til slutt var det en utrolig dag, noe jeg sannsynligvis aldri får oppleve igjen. Det er ikke mange tidligere Fossum spillere som får spille borte mot Ibrox, fastslår Carl Thywissen.

Queen's Park - Fotballens ukjente pioneerer

først publisert i FireFireTo, desember 2007

Hampden Park dukker opp som fra intet mens man går rundt mellom de gamle, ærverdige bygningene på sørsiden av Glasgow. Geografisk sett ligger stadion midt i mellom Ibrox and Celtic Park på den mest fotballgale siden av elven Clyde. Skotske 2.divisjons klubber spiller vanligvis ikke ved en 5-stjerners UEFA klassifisert arena, men så er dette en spesiell klubb. klubben er ikke her på fotballforbundets nåde. To store skilt utenfor hovedinngangen har påskriften ’The Queen’s Park Football Club’. Hampden Park er, og har alltid vært, klubbens eiendom. President Garry Templeman er veldig stolt av klubben sin. Han er nesten barnaktig i sin begeistring når han viser Fire-Fire-To rundt i det skotske fotballmuseet inne på Hampden Park. Hans lidenskap for klubben skinner klart igjennom når han påpeker Queen’s Park framtredende rolle i fotballhistorien.

- Det har alltid vært en diskusjon mellom oss og Notts County over hvem som er verdens eldste gjenlevende ligaklubb. Forskjellen er at vi har bevis på når vi ble stiftet’, sier han med et smil og henviser til møtenotatene fra klubbens stiftelse i 1867

Men Templeman mener at klubben har betydd så mye mer for fotballen.

- Jeg sier alltid at alle som er glad i fotball bør ha Queen’s Park som sitt andre favorittlag, fordi vi skapte den moderne fotballen.

Presidentens uttalelse kan virke merkelig for alle som aldri har hørt om den lille Glasgow klubben. Et dykk ned i fotballens eldste historiebøker er nødvendig.

Dagens fotball har sin opprinnelse i forskjellige typer lagspill, hybrider av moderne rugby og fotball, spilt på britiske kostskoler tidlig på 1800-tallet. Det offisielle skillet mellom idrettene kom i 1863 når det engelske fotballforbundet ble stiftet. Men gjennom taktikk og regler var fotballen i England enda påvirket av sin nærhet til rugbyen. Spillet var basert nesten utelukkende på dribling, og det var for eksempel ikke lov til å slå pasninger framover. I Skottland var rugbytradisjonene mye svakere enn i England og Queen’s Park utviklet raskt et spillesystem basert på pasninger, kalt kombinasjonsspillet. Denne revolusjonerende og effektive taktikken sørget for at klubben begynte å dominere fotballen totalt, og inntok posisjonen som verdens ledende lag.

I 1872 organiserte klubben fotballhistoriens første offisielle landskamp mellom Skottland og England. Skottenes lag besto av 11 spillere fra Queen’s Park, og for første gang ble engelskmennene introdusert til pasningsfotballen. I årene etterpå sørget klubbens spillere for en skotsk dominans over erkerivalen, med ni seire på de tretten første landskampene mot England.

- Queen’s Park var samkjørte, taktisk kloke, og spilte mer som et lag enn noen andre klubber på dette tidspunktet. Denne første landskampen var som en revolusjon i fotballhistorien. Her la spillerne fra Queen’s Park fundamentet for hvordan moderne fotball spilles, sier en andaktig Templeman mens vi beundrer en tegning av kampen i museet.

Queen’s Park hadde på denne tiden også en av fotballhistoriens mest unike spillere. Andrew Watson var sønnen til en skotsk plantasjeeier og lokal karibisk kvinne, født på Britisk Guinea i 1857. Han ble sendt til Glasgow for å studere, og mellom 1880 og 1887 spilte han for storklubben Queen’s Park. Han representerte også det skotske landslaget, og inneholdt vervet som klubbsekretær for Queen's Park, en av de viktigste rollene i datidens klubber. Rapporter fra datidens aviser betegner han som en glimrende back, taklingssterk, rask og med et hardt skudd. I 1926 ble han satt opp som venstreback på ’tidenes skotske lag’, en klar pekepinn på hvor viktig han hadde vært for den skotske fotballen . Andrew Watson var Storbritannias første svarte fotballspiller, og hadde en sentral rolle i idrettens første år. Den tidligere direktøren av det skotske fotballmuseet, Ged O’Brien, har omtalt han som den ’viktigste svarte fotballspilleren ved siden av Pele’.

Det skotske landslaget med Andrew Watson (øverste rekke, nr. tre fra venstre) i 1882

Queen’s Park hadde en enorm innflytelse i fotballen på denne tiden. De ble invitert til å spille i denne engelske FA cupen og kom til finalen to ganger, i 1884 og 85. Begge gangene tapte de mot Blackburn, mye pågrunn av datidens stive engelske offside regel som hindret skottenes flytende spillestil. I Skottland dominerte de totalt, og vant den skotske cupen ti ganger mellom 1874 og 1892. Men mye viktigere er regelendringene klubben sto bak. I 1875 foreslo klubben at en tverrligger skulle brukes isteden for en snor mellom målstengene, og at en pause skulle holdes etter et bestemt antall minutter. De var også pådrivere for en uniformert regelbok i fotball, noe som hjelp til å få en klargjøring i både frispark og innkast reglene.

- Ved siden av sin spillestil hadde klubben en stor innflytelse på hvordan reglene ble formet. Dagens fotball hadde sett veldig annerledes ut Queen's Park. Vi er den moderne fotballens oppfinnere, sier Templeman.

Den stolte historien til Queen’s Park er grunnen til at klubben nå søker om å få tildelt FIFAs Order of Merit, utdelt til organisasjoner og personer for deres innsats for fotballen. Bare to klubber, Real Madrid og Sheffield F.C., har så langt mottat fotballens høyeste utmerkelse.

President Garry har tatt oss med til spillertunnelen på Hampden Park. Det var her Zinedine Zidane sto oppstilt før han scoret et av tidenes mål i Champions League finalen i 2002 . Hengende ved utgangen av tunnelen henger klubbskiltet til Queen's Park, med påskriften Ludere Causa Ludendi - å spille for spillets skyld. Prinsippet bak dette mottoet er den absolutte motsetning til den enorme pengemaskinen Champions League. Når Queen’s Park ble stiftet var det praktisk talt ingen som ble betalt for å drive idrett. 140 år senere er klubben den eneste ligaklubben i Storbritannia som ennå ikke lønner sine spillere. Når en nasjonal skotsk liga ble stiftet i 1890, nektet landets ledende klubb å bli med. Queen’s Park mente at ligaen ville legitimere den profesjonalismen som hadde begynt å krype inn i fotballen, og ville bety slutten for de mindre klubbene i landet. Beviste på sin posisjon som en av fotballens pionerer, ville ikke klubben være med på å ødelegge sporten. Det var en avgjørelse som forandret alt. Hadde klubben bestemt seg for å bli profesjonell når de var det ledende laget i Storbritannia, så kunne Queen’s Park enda ha dominert skotsk fotball. Klubben hadde alt som trengtes for å være en storklubb; en moderne spillestil, gode fasiliteter, og en stor supporterbase gjennom sin stilling i fotballgale Glasgow. Standpunktet mot profesjonalismen førte istedenfor til slutten på klubbens dominans, og fra begynnelsen av 1900-tallet hadde Celtic og Rangers tatt over som landets fotballstormakter. Ved å stå på sine amatørprinsipper hadde Queen’s Park, en gang verdens beste klubb, ofret en gylden fremtid.

Dagens tilværelse i 2.divisjon er langt unna storhetsdagene til Queen's Park. Manager Billy Stark forklarer at det allikevel er enkelt å lokke spillere til en amatørklubb.

-Klubben tiltrekker seg spillere gjennom de utrolige fasilitetene vi har her på Hampden. Men opplegget rundt spillerne er også veldig profesjonelt, spesielt når det kommer til kampforberedelser og støtteapparat.

Uten lønninger vil det alltid være begrenset hvor høyt klubben kan komme i seriesystemet. Men manager Stark mener uansett at Queen’s Parks tradisjoner aldri bør ofres for å oppnå suksess.

- Selv om vi skulle ha en fantastisk sesong et år og rykke opp til 1. divisjon, ville jeg vært helt imot å gjøre klubben profesjonell. Amatørstatusen bevarer klubbens unikhet og hvis den forsvinner, så taper vi alt det klubben står for.

Den unge kapteinen Stewart Kettlewell er suspendert for dagens kamp mot Berwick Rangers. Istedenfor for å spille ute på Hampden har han kommet tidlig for å ta en treningsøkt under tribunene. Den lille kunstgressbanen mellom de to garderobene er en av de flotte fasilitetene Kettlewell kan benytte seg av.

- Denne stadion, treningsforholdene og kvaliteten på trenerteamet gjør at dette er et sted hvor man kan utvikle seg som fotballspiller, slår han fast.

I tillegg til tre helprofesjonelle lag betaler de fleste andre klubbene i 2.divisjon gode penger til sine beste spillere. Men for Kettlewell kommer det ikke på tale å forlate Queen’s Park for noen tusenlapper i måneden.

- Hele opplegget rundt klubben har det lille ekstra i forhold til andre klubber. Vi har en nesten perfekt bane å spille på året rundt, som passer vår spillestil perfekt. I tillegg har vi vært i Tyskland på treningsleir de siste årene, det er ikke mange 2.divisjons klubber som gjør det, ler Kettlewell.

Folketomt på tribunen når Queen's Park tar imot Berwick på Hampden Park

Hjemmebanen til Queen’s Park har alltid blitt kalt Hampden Park, og dagens stadion er den tredje med dette navnet. Klubben har spilt her siden 1903 og eier landslagsarenaen, men leier den nå ut til det skotske fotballforbundet. Når man plass på tribunen før kampen, føles det som man er altfor tidlig ute til en landskamp. Men det er bare ti minutter til avspark, og det kommer ikke flere tilskuere enn de 500 som har spredt seg rundt på den enorme hovedtribunen. Nyopprykkete Queen’s Park startet sesongen forrykende med tre seire på rad, men tapte så de fire neste kampene. Berwick kom med opp fra 3.divisjon før sesongen, og er på bunnen av tabellen. Det er enkelt å se hvorfor lagene sliter for etter en frisk start daler kvaliteten voldsomt ute på gressmatta. Det er kaldt å sitte ute i Glasgow, men den kjølige lufta hjelper i hvert fall tilskuerne med å holde seg våkne. Det kan ikke være mye mer søvndyssende enn en sjanseløs skotsk 2.divisjons kamp. Bortelaget er nærmest ledelsen når Queen’s Parks keeper Cairns fomler voldsomt med et innlegg. På en eller annen måte skyter Iain Diack utenfor fra tre meter. Man er ikke nederst i denne ligaen uten evnen til å bomme på enorme sjanser.

Etter pausen så er det mer liv i Billy Starks menn. Mye av det har merkelig nok å gjøre med innbytteren Martin Ure. Venstrebacken ser ut som en enda mer sammenklemt versjon av Wayne Rooney, og spiller bare sin tredje kamp for klubben. Etter halvspilt omgang tar han ned en lang ball, vrir seg fri nedover vingen, og sender ballen inn til Mark Ferry som tupper ballen i mål fra ti meter. Arkitekten av ombygningen på Hampden fortjener virkelig ros for akustikken; de få hjemmesupporterne lager overraskende mye støy når de feirer målet. Amatørene holder unna, og tapsrekken er brutt for Queen’s Park.

Etter kampen tar en fornøyd president oss med ut av Hampden, og over til noen små brakker på andre siden av den store parkeringsplassen.

- Vi har rett til å ha lokaler inne på Hampden, men det er ikke verdt prisen vi måtte betale, forklarer Templeman. Uansett, så liker vi oss her inne på brakka.

I den lille baren ved siden av styrerommet har det samlet seg et tiltall av klubbens ildsjeler. Her finnes banespeakeren, webmasteren, redaktøren for kampprogrammet, og noen supportere som praktisk talt sitter igjen i veggene.

- Dette er den innerste kjernen av Queen's Park, sier Keith McAllister, en av klubbens aller ivrigste supportere. Keith har også en overraskelse for Fire-Fire-To

- Norge eneste Queen's Park supporter er på vei fra flyplassen, sier han ivrig. Han lyver ikke; like etterpå kommer det en nordmann i Skeid skjorte inn i den lille baren. Vant til å holde med små klubber i en stor by, Rune Snorre Haug og Queen's Park er en perfekt match.

Det begynner å bli sent på kvelden når Templeman viser fram den moderne kunstgressbanen utenfor brakkene, og den gammel bygningen som har blitt omgjort til garderober. Mørket begynner å krype inn rundt Hampden Park, men den hvite trebygningen nærmest skinner imot oss fra den andre siden. Templeman forklarer at en gang i tiden var bygningen et gammelt fjøs, men når man begynte å spille fotball her på 1800-tallet ble den omgjort til en slags tribune.

- Det gjør dette gamle fjøset til den eldste fotballbygningen noensinne. Det finnes historie overalt på Hampden Park, sier en nesten rørt president.

Garry Templeman mener Queen’s Park er den viktigste fotballklubben noensinne. I følge han er den lille klubben i Glasgow sør det moralske senteret, selve sjelen, av moderne fotball. Hvis klubbens forfedre hadde godtatt profesjonalismen, kunne Queen’s Parks framtid sett veldig annerledes ut. I stedet valgte klubben å beskytte ideen om å spille for spillets skyld, og aldri la penger være grunnen til å løpe ut på Hampden Park. 140 år etter klubbens begynnelse er det amatørstatusen som bevarer unikheten til The Queen's Park Football Club.

Stockport County - En reise til Engelsk 2.divisjon

først publisert i FireFireTo, juni 2007

Damen bak meg ler så hun holder på å falle ut av setet sitt mens den hese latteren hennes fyller hele kupeen. Når hun endelig stopper er det som at resten av passasjerene sitter helt i ro, redde for at den minste bevegelse skal få henne til å begynne igjen. Klokka er ti på syv en lørdagsmorgen og den engelske ligasesongen går mot slutten. Gamle storheter som Preston og Stoke har enda muligheten til å ta steget opp til Premier League mens Leeds står i fare for å falle enda dypere. Toget ruller ut fra Glasgow og starter turen ned mot en helt vanlig
lørdag i engelsk fotball. Destinasjonen er Stockport County, laget som klamrer seg fast til den siste play-off plassen i 2.divisjon for alt den er verdt. Med seier i dagens siste hjemmekamp mot Bury kan kvalikplassen sikres hvis Bristol Rovers taper mot Swindon. Jeg ser for meg tilskuere med radioer klistret til øret og håper på en kaotisk baneinvasjon etter kampen for å hylle heltene.

I Edinburgh kommer det på tre karer som med høyt volum på fotballpraten ser ut til å være på vei til kamp. Energidrikke istedenfor alkohol gir et minus i karakterboka for ’klassisk britisk fotballsupporter’. Neste stopp er Berwick-upon-Tweed, akkurat innenfor grensa til England. Myten om den ene halvdelen av banen til Berwick Rangers er i Skottland og den andre i England er dessverre ikke sann. Hele stadion er faktisk i England og Berwick supporterne er kjente for å ha med seg store engelske flagg til bortekampene i skotsk 2.divisjon. Det er selvfølgelig som en enorm rød klut for alle skotter, men hva gjør man ikke for å terge hjemmefansen?

Med Carlton Palmer som spillende manager rykket Stockport i 2002 ned fra den nest øverst divisjonen i England. Tre år senere hadde County ramlet nok trinn nedover ligaen. Nedturen så ut til å fortsette denne sesongen før noe merkverdig begynte å skje; Stockport begynte å vinne og klarte ikke å stoppe. En fantastisk vårdag i mars vant de sin niende ligakamp på rad uten å ha slippet inn et eneste mål, en rekord i engelsk fotball. Mye av æren for denne historiske prestasjonen gikk til Wayne Hennessey, en ung keeper på utlån fra Wolverhampton. Han forsvant kort tid etterpå og det gjorde også alle poengene. Med bare en seier på de siste åtte kampene er nå den tilsynelatende sikre play-off plassen i fare for å klippe. Dette er ikke noe å le av, dame i sete nr. 15. Denne dagen er ramme alvor.

Guttene som startet turen så lovende i Edinburgh har nå sovnet og bidrar ikke med noe mer til atmosfæren enn høylydt snorking. Hesten ’George the Best’ er en av favorittene i 15.05 løpet ved Ripon og tydeligvis oppkalt etter den mest kjente spilleren i Stockports historie. Han spilte tre kamper for klubben i 1975, året etter at han forlot Manchester United. Er Kent Bergersen Norges svar på George Best? Jeg tviler på om Herr Bergersen noen gang hadde har hatt en halvnaken Miss World sittende på en hotellseng fylt med tusenlapper. Uansett, ingen kunne drible som ’Kenta’ og han har også en annen ting i felles med den avdøde legenden; den blå og hvite trøya til Stockport County. Dette er godt nok for meg. I dag er Kent Bergersen Norges George Best.
Guiden min gjennom alle de truende ølmagene og grå bakgatene i 2.divisjon er Patrick Solich. Paddy likner litt på en Dan Eggen som mistet lysten på å klippe seg i 2002. Faren Gerry har holdt med Stockport i neste førti år, og broren Joe, som vi skal møte senere, tar turen opp fra London så ofte han kan for å følge laget sitt. Jeg møter Patrick i vikingbyen York der et norsk ektepar med ryggsekker spaserer forbi oss inne på stasjonen. Jeg representerer også hjemlandet med seks Ringnes fra siste tax-free besøk. For meg føles det enda rart å åpne en ølboks på toget, men i Storbritannia er det ikke bare fullt lovlig å nyte medbrakt, på vei til fotballkamper er det praktisk talt påbudt. Når vi stopper i Leeds legger gutta i de hvite draktene fra seg alkoholen og setter kursen mot Elland Road, godt synlig fra togvinduet. Noen timer senere har laget deres rykket ned. De lyseblå ved døra er enda i godt humør, men de vet ennå ikke at John Carew snart skal påføre Manchester City nok et hjemmetap.

Det er mange byer i England som gjør sitt beste for å overbevise besøkende om at dette må være det kjedeligste stedet i landet. Stockport legger også inn en god søknad når man spaserer ut fra den lille tog stasjonen. Byen er mest kjent for sin historiske hattemaker industri og en fin samling av rundkjøringer ser nå ut til å være den største attraksjonen. Byen er bare en av utallige små steder rundt Manchester som ligger i skyggen av storebror, både fotballmessig og på alle andre måter. Allikevel kan byen og klubben være stolt av en ting. I 2005 tok Stockport Supporter Trust, en organisasjon som består utelukkende av klubbens tilhengere, over eierskapet i klubben. Stockport er bare en av fem ligaklubber som eies på denne måten. En klubb som eies av de samme personene som den betyr aller mest for, sine egen supportere, er den rake motsetningen til den eneveldelige Glazier familien på Old Trafford.

Royal Oak er så full av supportere at mange nå nyter ølen sin utenfor på fortauet. På veggene innenfor henger det engelske flagg overalt. Det er som om tiden har stått stille siden kvartfinalen mot Portugal i VM og at det nå er like greit å la flaggene henge til neste års Europamesterskap. I ølhagen sitter Joe og snakker fotball med to kjenninger, begge Bury supportere. Han er en av de mange hundre supporterne som nå er med på å eie klubben.

- Kent Bergersen, utbryter han når jeg kommer bort.
- The Norwegian George Best, svarer jeg.

Joe husker godt Bergersens innsats for klubben.
- Hver gang han fikk ballen ute på siden trakk han inn mot midten og ventet på at backen skulle komme på overlapp. Vi sa alltid at han var for lat til å spurte nedover mot dørlinja så han lot backen gjøre alt grovarbeidet i stedet, men han kunne drible!

Timen før kampstart er en herlig tid for supporterne i Royal Oak. Gamle tap er glemt og med en pint i hånda føles det som om håpet om seier umulig kan bli knust. Når vi tar fatt på den korte veien mot flomlysene er det ikke vanskelig å dele spenningen til den blå-hvite bølgen som nå oversvømmer gatene rundt de røde mur husene utenfor Edgeley Park. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av en kamp i engelsk 2.divisjon men med store flagg, hundrevis av ballonger og den konstante dunkingen på reklameskiltene bak oss, sørger de syv tusen tilskuerne for en nesten sydlandsk stemning. Det har ikke vært slike sambatakter i Stockport siden Kent Bergersen trakk innover mot midten. Det er synd selve kampen er den rake motsetning til atmosfæren på tribunen. Jeg har sjelden sett en kamp med så mange feilpasninger og dårlige spillere.

- This is pathetic, mumler Joe etter en halvtime mens han sitter med hodet i hendene.
- This is shite, sier Patrick og trekker nærmest de lange krøllene sine foran ansiktet så han slipper å se mer.

Den middelaldrende mannen tre rader bak oss er ikke fullt så diplomatisk. Etter å ha skjelt ut dommeren før han engang har tenkt tanken på å blåse og fornærmet enhver Bury-spiller som våger å be om et innkast, har han nå rettet frustrasjonen mot egne spillere.
Keeper Joe Lewis har tydeligvis byttet navn til ’you fucking knobhead’ mens de fleste på midtbanen nå heter ’dickhead’ både til for- og etternavn. Ved siden av han sitter to små guttunger; man skal tidlig krøkes på alle områder hvis man skal bli en britisk fotballsupporter.

I pausen er herre doen nesten like full som pai-bua, og beskjeden over høytaleranlegget om at Bristol Rovers leder 1-0 over Swindon tas imot med fortvilelse nedover den overfylte renna. Stockport er akkurat nå utenfor play-off plassene. Supporterne gir alt etter pausen. ’Jimmy Gannon’s blue’n white army’ synges nesten uten stopp i takt med dunkingen på reklameskiltene. Alt spillerne klarer i gjengjeld er et par cornere på overtid. Bristol Rovers vinner og når ser hele sesongen ut til å ende i et stort anti-klimaks. Det virker som de yngste supporterne vil ha litt moro for pengene idet banen oversvømmes av hundrevis av 12-13 år gamle fans. Det må være den yngste baneinvasjonen noensinne, utført som en barnslig røverstrek istedenfor i den spontante rusen av begeistringen jeg hadde håpet på. Patrick, Joe og resten av supporterne avslutter hjemmesesongen med en kjapp bitter i en gammel, møkkete og ufyselig pub kalt The Armery. Stedet står i stil med stemningen etter kampen og ikke lenge etterpå har vi startet turen tilbake fra nok en skuffende dag i engelsk 2.divisjon.

Brødrene Solich er et godt eksemplet på den dedikasjonen som kreves for å kunne legge håp og følelser i en liten klubb som bare gir skuffelser tilbake. Det er allikevel ikke vanskelig å skjønne hva som gjør alt sammen verdt det. Det er å vente på lørdagen gjennom hele uka, reisen til banen, å møte andre som deler din lidenskapen, og den timen før kamp når alt ennå kan skje.
- Kent Bergersen må vel ha begynt som trener nå, spør Joe. Det er mye sarkasme i
stemmen hans, men også et lite hint av optimisme.


Stockport County F.C.

Stiftet: 1883, under navnet Heaton Norris Rovers.
Bane: Edgeley Park
Meritter: 8.plass i daværende 1.divisjon i 1997/98. Semifinale i ligacupen i 1996/97.
Supportere: Fansen ligger på en sterk 7. plass på den uoffisielle listen over hvilke engelske klubber som har fleste originale fotballsanger www.footballchants.org . Les mer om tilhengernes eierskap av klubben på www.stockportcountytrust.com

Hall of Fame

George Best (1975) Legenden spilte tre kamper og scoret to mål for klubben får han forsvant til irsk og amerikansk ligafotball.

Kevin Francis (1991-1995) Den største kulthelten i klubbens historie. Den 2 meter høye kjempen var like elegant som en nyfødt giraff men scoret utrolige 117 mål på fire sesonger. Kåret til århundrets Stockport spiller. Gråt sammen med fansen etter tap i play-off finalene.

Jimmy Gannon (1990-2000) Dagens manager spilte nesten 400 kamper for Stockport. Tok over i fjorårssesongen og reddet klubben fra nedrykk etter en fantastisk snuoperasjon.

Kent Bergersen (1999-2001) Driblekongen og fotballnomaden fikk 27 kamper og et mål for Stockport. Ennå husket for fintene sine på tribunene rundt Edgeley Park.

Jarko Wiss (2000-2002) Den tidligere Molde, Lillestrøm og Moss spilleren fikk 41 kamper og sju mål for klubben og er med sine ni kamper for Finland den Stockport spilleren med flest landskamper.

Danny Bergara (1989-1995) Uruguayaner som ble den første utenlandske manageren i England. Førte Stockport til uante høyder med opprykk i 1991 og til fire opptredener på Wembley, som alle ble tapt. Blir kalt klubbens Bill Shankly.

Øl&Mat

Royal Oak. Tettpakket før kamp og en klassisk, men koselig fotballpub med mange lokale ale og en hyggelig ølhage. Er et must på et besøk til Edgeley Park.

The Armery: Den rake motsetningen til Royal Oak. En oppkast-lignende farge på utsiden, gammelt og ukoselig innenfor med trøtte bartendere i joggedress. Veldig billig ale og kort vei til tog stasjonen er det eneste positive.

The Friary. For å forberede magen på innholdet i kranene til pubene, anbefales fish&chips på denne godluktende butikken rett ved siden av Royal Oak.

Hvordan komme seg til Edgeley Park

Stockport ligger bare en mil sørøst for Manchester og det går flere tog i timen til byen fra Manchester Piccadelly. Gå av i Stockport, ta til høyre etter en pint i The Armery og så til venstre etter en pint i The Royal Oak. Gå etter flomlysene på Edgeley Park og de som er kledd i blått og hvit.

Carl Thywissen - Norges dårligst betalte fotballproff

først publisert i FireFireTo Norge, mai 2007

Rundt 300 mennesker har bestemt seg for å tilbringe ettermiddagen rundt den harde og ujevne banen inne på Firs Park i Falkirk. Hjemmelaget de har kommet for å se har endt sist i den nederste divisjonen i det skotske ligasystemet fire år på rad. I 2003/04 tok de bare åtte poeng, det laveste antallet på over hundre år. De har ikke vunnet en cup kamp dette årtusenet og denne sesongen gikk laget seks måneder uten å score et hjemmemål. East Stirlingshire F.C. er det dårligste laget i Storbritannia.

Midt i denne historien om en liten skotsk 3.divisjons klubb finnes en annen kuriositet. Carl Thywissen er Norges mest ukjente spiller i det britiske ligasystemet. Han tjener 120 kr i uka, 599 880kr mindre enn John Arne Riise. Mens Ole Gunnar Solskjær trener daglig ved verdens mest komplette treningsanlegg har Carl en fulltidsjobb ved siden av fotballen og trener to ganger i uka ved et ungdomsfengsel. Oppvokst i Asker spilte Carl for Fossum i norsk 2. og 3.divisjon før han dro til Skottland for å studere i 1999. Kamper for universitetslandslaget til Skottland var høydepunktet i karrieren før et tilfeldig møte førte til prøvespill for East Stirlingshire i 2004. Overgangen fra norsk fotball har uansett ikke vært altfor vanskelig for Carl

- East Stirlingshire holder et godt norsk 3.divisjonsnivå . Den største forskjellen er at norske lag er taktisk mye bedre. Det er noe vi jobber mye mer med i Norge og det er også et punkt trenerne hjemme har mer skolering i. På den andre siden er ofte de individuelle ferdighetene på et høyere nivå enn i den norske ligaen. Vi trener faktisk mye mindre her enn i Norge, men med 36 ligakamper pluss deltagelse i tre cuper hvert år blir det en lang og hard sesong uansett.

Det berømte britiske tempoet er også noe Carl har fått merke på kroppen

- Noen ganger er det helt vilt! Det er konstant fram og tilbake så lenge man orker og det er totalt annerledes enn det jeg er vant til fra Norge.

Med sine 29år er Carl en av veteranene i East Stirlingshire. Rundt seg har han for det meste unge talenter som drømmer om spill i høyere divisjoner. Det å spille for landets dårligste lag er faktisk et bedre utstillingsvindu enn mange vil tro, mener Carl.

- Selv om vi praktisk talt er amatører, spiller vi i en profesjonell liga med opptil tusen tilskuere på tribunen. Det er alltid kampreferater i de store avisene og hver lørdag blir resultatet vårt og målscorere lest opp på BBC og SKY Sports.

2005 ble East Stirlingshire tildelt en bortekamp i Bells Cup mot Dundee, som året før hadde rykket ned fra Premier League. Et respektabelt 2-0 tap foran 4500 tilskuere er høydepunktet i Carls karriere. Slike kvelder under flomlyset, media oppmerksomheten og muligheten til å møte Celtic eller Rangers i en cupkamp er noe norske 3.divisjons-spillere ser veldig lite til. For Carl kommer det tilbake til den proffdrømmen som alle med en lidenskap for fotball en gang har hatt.

- Selvfølgelig finnes ennå håpet om at en stor klubb skal ringe, men når enn nærmer seg 30 og tjener ti pund i uka så er det klart du er realistisk. Det er dette som er sjarmen med å spille i skotsk 3.divisjon. Du får oppleve en liten del av hvordan det ville vært å spille for en stor klubb. Det er den lille smaken av guttedrømmen som gjør alt det harde slitet og alle tapene verdt det.

Mer enn bare en morsom kuriositet i bunnen av det skotske ligasystemet, East Stirlingshire er en verdens hundre eldste fotballklubber, stiftet i 1881. I 1974 ansatte klubben en skotsk landslagsspiller som skulle bli en legende i fotballhistorien. East Stirlingshire var for den 32 år gamle Alex Ferguson starten på en fantastisk karriere som manager. Når han forlott klubben etter 117 dager som sjef hadde han ført laget til deres første hjemmeseier mot storebror Falkirk på 70 år og til fjerdeplass på tabellen. 33 år senere er det alvor for klubben. Den skotske ligaen har bestemt at et lag som ender sist i 3. divisjon to år på rad kan nå rykke ut av ligaen. Alt som trenges er en avstemning ved ligaens generalforsamling, to år etter at den andre sisteplassen er et faktum. I takt med klubbens nesten komiske dårlige resultater har flere kritikere tatt til ordet for at East Stirlingshire skal kastes ut av det skotske seriesystemet etter 108 sesonger. En ny bunnotering må unngås hvis klubben skal sikre sin stolte historie.

Snaue to timer før hjemmekampen mot Montrose begynner spillerne å ankomme Firs Park. Robert Jack er akkurat hva du forventer deg av en materialforvalter i skotsk tredje divisjon, med en tekopp i hånda og en dialekt som ligger flere steg unna noe som kan beskrives som engelsk. Carl får høre det med en gang han kommer inn; å tøyse med ’The Big Norwegian’ ser ut til å være et høydepunkt foran hver kamp. Robert er veldig fornøyd med Carl sin innsats som midtstopper men legger ikke noe imellom når han beskriver hans midtbanespill i fjorårssesongen
- He was murder! Altfor treig til å være midtbanespiller, men han er helt konge som midtstopper.

En annen som er veldig fornøyd med Carl sin nye posisjon i forsvaret er manager Gordon Wylie.

- Jeg er overbevist om at når Carl er i form er han den beste midtstopperen i 3.divisjon. Jeg kan ikke få fullrost han nok og tror ikke han selv innser hvor god han egentlig er.

Gordon mener at Carl har talent nok til å spille 1.divisjonsfotball i Skottland, et stort kompliment for en spiller som har vært med å rykke ned til norsk 3.divisjon. Men Carl trives på dette nivået og har ingen planer om å flytte på seg. Med en ny sponsor fra neste sesong sier Gordon at han endelig kan få gitt Carl den lønnsøkningen han fortjener. Han medgir også at resultatene ikke lyver og at tittelen som Storbritannias dårligste klubb er fortjent. Uansett ser Gordon ut til å stortrives i sjefsstollen og har tydeligvis en stor entusiasme og lidenskap for jobben sin.

- Jeg har vært i dette gamet siden jeg var 16 år og har fotballen i blodet. Selv nederst i tredjedivisjon er det utrolig gøy å drive med dette.

Stereotypen på en skotsk tredjedivisjons fan må være en middelaldrende mann med lang erfaring i lager, som prøver å holde seg fast i baren i en liten, mørk pub. Det er også en beskrivelse som passer perfekt for en person i supporterpuben Behind the Wall. Med kallenavnet Mad Bill er han personen alle vet hvem er på Firs Park. Et rosa ansikt, slitt skinnjakke og alltid bærende på en gammel plastikkpose gjør han enkel å kjenne igjen. Det er ikke lett å få noe forstålig ut av Bill men han har bare godord å si om Carl Thywissen og hans innsats for klubben. Han peker på en side i lokalavisa som viser at Carl ligger på toppen av avisens spillerbørs.

- He’s our best player, sier han stolt før han spør om jeg vil ha noe fra baren.

De andre supporterne i puben er også imponert over Carl, men der slutter også likheten med Bill. Dette er voksne folk som snakker intelligent og alvorlig om den situasjonen klubben er i. Brødrene Paul og Neil Harley er begge lokale gutter som nå har flyttet vekk fra Falkirk, men som ofte tar turen til Firs Park for å følge laget sitt. De er ikke hårsåre over at klubben nå er mest kjent for å være landets dårligste klubb. Det er en tittel som har ført til mye publisitet de siste sesongene, men Paul sier at de ville byttet bort all den oppmerksomheten mot å være et gjennomsnittlig 3.divisjons lag igjen.

Er noe som virkelig irriterer supporterne er det ikke hvor dårlig klubben er, men hvordan den har blitt det. All skyld legges på formannen Alan Mackin. Han tok over i slutten av 2001 og satte ned lønnen til Carl og de andre spillerne til ti pund i uka. Resultatet var at klubben ble sittende igjen med en spillerstall fylt av unge og uerfarne spillere. Etter å ha tatt 40 poeng i 2001-02 tok klubben bare 43 poeng de neste tre sesongene. I tillegg står bare en byggetillatelse i veien for salget av Firs Park, klubbens hjem i 86 år. Fra offisielt hold sies det at å selge banen vil sikre den økonomiske framtiden til East Stirlingshire. Det er en forklaring en annen fan, Drummond Calder, bare fynser av.

- Formannen vil selge banen for så å fordele gevinsten ut til seg selv og resten av aksjonærene. Han har med vilje gjort klubben så dårlig fordi han trodde at ingen ville bry seg om salget av den gamle banen til en liten bunnklubb.

Inne på Firs Park har den harde kjernen av supportere optimistisk nok stilt seg opp ved enden East Stirlingshire skal angripe mot i første omgang. Etter pausen bytter de side på den åpne, klassiske ståtribunen som man kjenner igjen fra små baner overalt i Storbritannia. Ute på gressmatta er det lett å se hvorfor lagets nordmann er så populær. De lange stegene og kontante taklingene gjør at han rydder opp i de fleste situasjoner. I tilegg har hans mange år som midtbanespiller gitt han en ekstra trygghet med ballen i beina.

Resten av laget består av brukbare spillere, men de fleste mangler den ekstra kvaliteten som trenges for å lykkes på et høyere nivå. Spesielt offensivt er det veldig spinkelt og ingen av lagene skaper noe som helst før pause. Montrose er rett og slett et dårlig fotballag, men East Stirlingshire er ikke en klubb kjent for å gripe sjansen. En dårlig klarering fører til det første baklengsmålet og ti minutter før slutt legger Montrose på til 2-0. Med nok et tap er East Stirlingshire nå fem poeng bak nest siste plassen med bare tre kamper igjen.

Lagets nordmann blir kåret til hjemmelagets beste spiller og mottar en vodkaflaske for innsatsen. For Carl Thywissen viser de seks flaskene han har mottatt denne sesongen hvor mye han er verdsatt av denne historiske lille klubben, og supporterne som prøver å holde liv i den. Mad Bill, brødrene Harley og resten av supporterne har tuslet ut av Firs Park og tilbake til puben. De vet at de snart kan bli nødt til si farvel til sitt fotballhjem; den gamle, sjarmerende banen de kjenner så godt. Nå kan de også miste ligastatusen, og kanskje med det hele klubben. Det er ikke lett å være supporter av Storbritannias dårligste lag.