Queen's Park - Fotballens ukjente pioneerer

først publisert i FireFireTo, desember 2007

Hampden Park dukker opp som fra intet mens man går rundt mellom de gamle, ærverdige bygningene på sørsiden av Glasgow. Geografisk sett ligger stadion midt i mellom Ibrox and Celtic Park på den mest fotballgale siden av elven Clyde. Skotske 2.divisjons klubber spiller vanligvis ikke ved en 5-stjerners UEFA klassifisert arena, men så er dette en spesiell klubb. klubben er ikke her på fotballforbundets nåde. To store skilt utenfor hovedinngangen har påskriften ’The Queen’s Park Football Club’. Hampden Park er, og har alltid vært, klubbens eiendom. President Garry Templeman er veldig stolt av klubben sin. Han er nesten barnaktig i sin begeistring når han viser Fire-Fire-To rundt i det skotske fotballmuseet inne på Hampden Park. Hans lidenskap for klubben skinner klart igjennom når han påpeker Queen’s Park framtredende rolle i fotballhistorien.

- Det har alltid vært en diskusjon mellom oss og Notts County over hvem som er verdens eldste gjenlevende ligaklubb. Forskjellen er at vi har bevis på når vi ble stiftet’, sier han med et smil og henviser til møtenotatene fra klubbens stiftelse i 1867

Men Templeman mener at klubben har betydd så mye mer for fotballen.

- Jeg sier alltid at alle som er glad i fotball bør ha Queen’s Park som sitt andre favorittlag, fordi vi skapte den moderne fotballen.

Presidentens uttalelse kan virke merkelig for alle som aldri har hørt om den lille Glasgow klubben. Et dykk ned i fotballens eldste historiebøker er nødvendig.

Dagens fotball har sin opprinnelse i forskjellige typer lagspill, hybrider av moderne rugby og fotball, spilt på britiske kostskoler tidlig på 1800-tallet. Det offisielle skillet mellom idrettene kom i 1863 når det engelske fotballforbundet ble stiftet. Men gjennom taktikk og regler var fotballen i England enda påvirket av sin nærhet til rugbyen. Spillet var basert nesten utelukkende på dribling, og det var for eksempel ikke lov til å slå pasninger framover. I Skottland var rugbytradisjonene mye svakere enn i England og Queen’s Park utviklet raskt et spillesystem basert på pasninger, kalt kombinasjonsspillet. Denne revolusjonerende og effektive taktikken sørget for at klubben begynte å dominere fotballen totalt, og inntok posisjonen som verdens ledende lag.

I 1872 organiserte klubben fotballhistoriens første offisielle landskamp mellom Skottland og England. Skottenes lag besto av 11 spillere fra Queen’s Park, og for første gang ble engelskmennene introdusert til pasningsfotballen. I årene etterpå sørget klubbens spillere for en skotsk dominans over erkerivalen, med ni seire på de tretten første landskampene mot England.

- Queen’s Park var samkjørte, taktisk kloke, og spilte mer som et lag enn noen andre klubber på dette tidspunktet. Denne første landskampen var som en revolusjon i fotballhistorien. Her la spillerne fra Queen’s Park fundamentet for hvordan moderne fotball spilles, sier en andaktig Templeman mens vi beundrer en tegning av kampen i museet.

Queen’s Park hadde på denne tiden også en av fotballhistoriens mest unike spillere. Andrew Watson var sønnen til en skotsk plantasjeeier og lokal karibisk kvinne, født på Britisk Guinea i 1857. Han ble sendt til Glasgow for å studere, og mellom 1880 og 1887 spilte han for storklubben Queen’s Park. Han representerte også det skotske landslaget, og inneholdt vervet som klubbsekretær for Queen's Park, en av de viktigste rollene i datidens klubber. Rapporter fra datidens aviser betegner han som en glimrende back, taklingssterk, rask og med et hardt skudd. I 1926 ble han satt opp som venstreback på ’tidenes skotske lag’, en klar pekepinn på hvor viktig han hadde vært for den skotske fotballen . Andrew Watson var Storbritannias første svarte fotballspiller, og hadde en sentral rolle i idrettens første år. Den tidligere direktøren av det skotske fotballmuseet, Ged O’Brien, har omtalt han som den ’viktigste svarte fotballspilleren ved siden av Pele’.

Det skotske landslaget med Andrew Watson (øverste rekke, nr. tre fra venstre) i 1882

Queen’s Park hadde en enorm innflytelse i fotballen på denne tiden. De ble invitert til å spille i denne engelske FA cupen og kom til finalen to ganger, i 1884 og 85. Begge gangene tapte de mot Blackburn, mye pågrunn av datidens stive engelske offside regel som hindret skottenes flytende spillestil. I Skottland dominerte de totalt, og vant den skotske cupen ti ganger mellom 1874 og 1892. Men mye viktigere er regelendringene klubben sto bak. I 1875 foreslo klubben at en tverrligger skulle brukes isteden for en snor mellom målstengene, og at en pause skulle holdes etter et bestemt antall minutter. De var også pådrivere for en uniformert regelbok i fotball, noe som hjelp til å få en klargjøring i både frispark og innkast reglene.

- Ved siden av sin spillestil hadde klubben en stor innflytelse på hvordan reglene ble formet. Dagens fotball hadde sett veldig annerledes ut Queen's Park. Vi er den moderne fotballens oppfinnere, sier Templeman.

Den stolte historien til Queen’s Park er grunnen til at klubben nå søker om å få tildelt FIFAs Order of Merit, utdelt til organisasjoner og personer for deres innsats for fotballen. Bare to klubber, Real Madrid og Sheffield F.C., har så langt mottat fotballens høyeste utmerkelse.

President Garry har tatt oss med til spillertunnelen på Hampden Park. Det var her Zinedine Zidane sto oppstilt før han scoret et av tidenes mål i Champions League finalen i 2002 . Hengende ved utgangen av tunnelen henger klubbskiltet til Queen's Park, med påskriften Ludere Causa Ludendi - å spille for spillets skyld. Prinsippet bak dette mottoet er den absolutte motsetning til den enorme pengemaskinen Champions League. Når Queen’s Park ble stiftet var det praktisk talt ingen som ble betalt for å drive idrett. 140 år senere er klubben den eneste ligaklubben i Storbritannia som ennå ikke lønner sine spillere. Når en nasjonal skotsk liga ble stiftet i 1890, nektet landets ledende klubb å bli med. Queen’s Park mente at ligaen ville legitimere den profesjonalismen som hadde begynt å krype inn i fotballen, og ville bety slutten for de mindre klubbene i landet. Beviste på sin posisjon som en av fotballens pionerer, ville ikke klubben være med på å ødelegge sporten. Det var en avgjørelse som forandret alt. Hadde klubben bestemt seg for å bli profesjonell når de var det ledende laget i Storbritannia, så kunne Queen’s Park enda ha dominert skotsk fotball. Klubben hadde alt som trengtes for å være en storklubb; en moderne spillestil, gode fasiliteter, og en stor supporterbase gjennom sin stilling i fotballgale Glasgow. Standpunktet mot profesjonalismen førte istedenfor til slutten på klubbens dominans, og fra begynnelsen av 1900-tallet hadde Celtic og Rangers tatt over som landets fotballstormakter. Ved å stå på sine amatørprinsipper hadde Queen’s Park, en gang verdens beste klubb, ofret en gylden fremtid.

Dagens tilværelse i 2.divisjon er langt unna storhetsdagene til Queen's Park. Manager Billy Stark forklarer at det allikevel er enkelt å lokke spillere til en amatørklubb.

-Klubben tiltrekker seg spillere gjennom de utrolige fasilitetene vi har her på Hampden. Men opplegget rundt spillerne er også veldig profesjonelt, spesielt når det kommer til kampforberedelser og støtteapparat.

Uten lønninger vil det alltid være begrenset hvor høyt klubben kan komme i seriesystemet. Men manager Stark mener uansett at Queen’s Parks tradisjoner aldri bør ofres for å oppnå suksess.

- Selv om vi skulle ha en fantastisk sesong et år og rykke opp til 1. divisjon, ville jeg vært helt imot å gjøre klubben profesjonell. Amatørstatusen bevarer klubbens unikhet og hvis den forsvinner, så taper vi alt det klubben står for.

Den unge kapteinen Stewart Kettlewell er suspendert for dagens kamp mot Berwick Rangers. Istedenfor for å spille ute på Hampden har han kommet tidlig for å ta en treningsøkt under tribunene. Den lille kunstgressbanen mellom de to garderobene er en av de flotte fasilitetene Kettlewell kan benytte seg av.

- Denne stadion, treningsforholdene og kvaliteten på trenerteamet gjør at dette er et sted hvor man kan utvikle seg som fotballspiller, slår han fast.

I tillegg til tre helprofesjonelle lag betaler de fleste andre klubbene i 2.divisjon gode penger til sine beste spillere. Men for Kettlewell kommer det ikke på tale å forlate Queen’s Park for noen tusenlapper i måneden.

- Hele opplegget rundt klubben har det lille ekstra i forhold til andre klubber. Vi har en nesten perfekt bane å spille på året rundt, som passer vår spillestil perfekt. I tillegg har vi vært i Tyskland på treningsleir de siste årene, det er ikke mange 2.divisjons klubber som gjør det, ler Kettlewell.

Folketomt på tribunen når Queen's Park tar imot Berwick på Hampden Park

Hjemmebanen til Queen’s Park har alltid blitt kalt Hampden Park, og dagens stadion er den tredje med dette navnet. Klubben har spilt her siden 1903 og eier landslagsarenaen, men leier den nå ut til det skotske fotballforbundet. Når man plass på tribunen før kampen, føles det som man er altfor tidlig ute til en landskamp. Men det er bare ti minutter til avspark, og det kommer ikke flere tilskuere enn de 500 som har spredt seg rundt på den enorme hovedtribunen. Nyopprykkete Queen’s Park startet sesongen forrykende med tre seire på rad, men tapte så de fire neste kampene. Berwick kom med opp fra 3.divisjon før sesongen, og er på bunnen av tabellen. Det er enkelt å se hvorfor lagene sliter for etter en frisk start daler kvaliteten voldsomt ute på gressmatta. Det er kaldt å sitte ute i Glasgow, men den kjølige lufta hjelper i hvert fall tilskuerne med å holde seg våkne. Det kan ikke være mye mer søvndyssende enn en sjanseløs skotsk 2.divisjons kamp. Bortelaget er nærmest ledelsen når Queen’s Parks keeper Cairns fomler voldsomt med et innlegg. På en eller annen måte skyter Iain Diack utenfor fra tre meter. Man er ikke nederst i denne ligaen uten evnen til å bomme på enorme sjanser.

Etter pausen så er det mer liv i Billy Starks menn. Mye av det har merkelig nok å gjøre med innbytteren Martin Ure. Venstrebacken ser ut som en enda mer sammenklemt versjon av Wayne Rooney, og spiller bare sin tredje kamp for klubben. Etter halvspilt omgang tar han ned en lang ball, vrir seg fri nedover vingen, og sender ballen inn til Mark Ferry som tupper ballen i mål fra ti meter. Arkitekten av ombygningen på Hampden fortjener virkelig ros for akustikken; de få hjemmesupporterne lager overraskende mye støy når de feirer målet. Amatørene holder unna, og tapsrekken er brutt for Queen’s Park.

Etter kampen tar en fornøyd president oss med ut av Hampden, og over til noen små brakker på andre siden av den store parkeringsplassen.

- Vi har rett til å ha lokaler inne på Hampden, men det er ikke verdt prisen vi måtte betale, forklarer Templeman. Uansett, så liker vi oss her inne på brakka.

I den lille baren ved siden av styrerommet har det samlet seg et tiltall av klubbens ildsjeler. Her finnes banespeakeren, webmasteren, redaktøren for kampprogrammet, og noen supportere som praktisk talt sitter igjen i veggene.

- Dette er den innerste kjernen av Queen's Park, sier Keith McAllister, en av klubbens aller ivrigste supportere. Keith har også en overraskelse for Fire-Fire-To

- Norge eneste Queen's Park supporter er på vei fra flyplassen, sier han ivrig. Han lyver ikke; like etterpå kommer det en nordmann i Skeid skjorte inn i den lille baren. Vant til å holde med små klubber i en stor by, Rune Snorre Haug og Queen's Park er en perfekt match.

Det begynner å bli sent på kvelden når Templeman viser fram den moderne kunstgressbanen utenfor brakkene, og den gammel bygningen som har blitt omgjort til garderober. Mørket begynner å krype inn rundt Hampden Park, men den hvite trebygningen nærmest skinner imot oss fra den andre siden. Templeman forklarer at en gang i tiden var bygningen et gammelt fjøs, men når man begynte å spille fotball her på 1800-tallet ble den omgjort til en slags tribune.

- Det gjør dette gamle fjøset til den eldste fotballbygningen noensinne. Det finnes historie overalt på Hampden Park, sier en nesten rørt president.

Garry Templeman mener Queen’s Park er den viktigste fotballklubben noensinne. I følge han er den lille klubben i Glasgow sør det moralske senteret, selve sjelen, av moderne fotball. Hvis klubbens forfedre hadde godtatt profesjonalismen, kunne Queen’s Parks framtid sett veldig annerledes ut. I stedet valgte klubben å beskytte ideen om å spille for spillets skyld, og aldri la penger være grunnen til å løpe ut på Hampden Park. 140 år etter klubbens begynnelse er det amatørstatusen som bevarer unikheten til The Queen's Park Football Club.