Stockport County - En reise til Engelsk 2.divisjon

først publisert i FireFireTo, juni 2007

Damen bak meg ler så hun holder på å falle ut av setet sitt mens den hese latteren hennes fyller hele kupeen. Når hun endelig stopper er det som at resten av passasjerene sitter helt i ro, redde for at den minste bevegelse skal få henne til å begynne igjen. Klokka er ti på syv en lørdagsmorgen og den engelske ligasesongen går mot slutten. Gamle storheter som Preston og Stoke har enda muligheten til å ta steget opp til Premier League mens Leeds står i fare for å falle enda dypere. Toget ruller ut fra Glasgow og starter turen ned mot en helt vanlig
lørdag i engelsk fotball. Destinasjonen er Stockport County, laget som klamrer seg fast til den siste play-off plassen i 2.divisjon for alt den er verdt. Med seier i dagens siste hjemmekamp mot Bury kan kvalikplassen sikres hvis Bristol Rovers taper mot Swindon. Jeg ser for meg tilskuere med radioer klistret til øret og håper på en kaotisk baneinvasjon etter kampen for å hylle heltene.

I Edinburgh kommer det på tre karer som med høyt volum på fotballpraten ser ut til å være på vei til kamp. Energidrikke istedenfor alkohol gir et minus i karakterboka for ’klassisk britisk fotballsupporter’. Neste stopp er Berwick-upon-Tweed, akkurat innenfor grensa til England. Myten om den ene halvdelen av banen til Berwick Rangers er i Skottland og den andre i England er dessverre ikke sann. Hele stadion er faktisk i England og Berwick supporterne er kjente for å ha med seg store engelske flagg til bortekampene i skotsk 2.divisjon. Det er selvfølgelig som en enorm rød klut for alle skotter, men hva gjør man ikke for å terge hjemmefansen?

Med Carlton Palmer som spillende manager rykket Stockport i 2002 ned fra den nest øverst divisjonen i England. Tre år senere hadde County ramlet nok trinn nedover ligaen. Nedturen så ut til å fortsette denne sesongen før noe merkverdig begynte å skje; Stockport begynte å vinne og klarte ikke å stoppe. En fantastisk vårdag i mars vant de sin niende ligakamp på rad uten å ha slippet inn et eneste mål, en rekord i engelsk fotball. Mye av æren for denne historiske prestasjonen gikk til Wayne Hennessey, en ung keeper på utlån fra Wolverhampton. Han forsvant kort tid etterpå og det gjorde også alle poengene. Med bare en seier på de siste åtte kampene er nå den tilsynelatende sikre play-off plassen i fare for å klippe. Dette er ikke noe å le av, dame i sete nr. 15. Denne dagen er ramme alvor.

Guttene som startet turen så lovende i Edinburgh har nå sovnet og bidrar ikke med noe mer til atmosfæren enn høylydt snorking. Hesten ’George the Best’ er en av favorittene i 15.05 løpet ved Ripon og tydeligvis oppkalt etter den mest kjente spilleren i Stockports historie. Han spilte tre kamper for klubben i 1975, året etter at han forlot Manchester United. Er Kent Bergersen Norges svar på George Best? Jeg tviler på om Herr Bergersen noen gang hadde har hatt en halvnaken Miss World sittende på en hotellseng fylt med tusenlapper. Uansett, ingen kunne drible som ’Kenta’ og han har også en annen ting i felles med den avdøde legenden; den blå og hvite trøya til Stockport County. Dette er godt nok for meg. I dag er Kent Bergersen Norges George Best.
Guiden min gjennom alle de truende ølmagene og grå bakgatene i 2.divisjon er Patrick Solich. Paddy likner litt på en Dan Eggen som mistet lysten på å klippe seg i 2002. Faren Gerry har holdt med Stockport i neste førti år, og broren Joe, som vi skal møte senere, tar turen opp fra London så ofte han kan for å følge laget sitt. Jeg møter Patrick i vikingbyen York der et norsk ektepar med ryggsekker spaserer forbi oss inne på stasjonen. Jeg representerer også hjemlandet med seks Ringnes fra siste tax-free besøk. For meg føles det enda rart å åpne en ølboks på toget, men i Storbritannia er det ikke bare fullt lovlig å nyte medbrakt, på vei til fotballkamper er det praktisk talt påbudt. Når vi stopper i Leeds legger gutta i de hvite draktene fra seg alkoholen og setter kursen mot Elland Road, godt synlig fra togvinduet. Noen timer senere har laget deres rykket ned. De lyseblå ved døra er enda i godt humør, men de vet ennå ikke at John Carew snart skal påføre Manchester City nok et hjemmetap.

Det er mange byer i England som gjør sitt beste for å overbevise besøkende om at dette må være det kjedeligste stedet i landet. Stockport legger også inn en god søknad når man spaserer ut fra den lille tog stasjonen. Byen er mest kjent for sin historiske hattemaker industri og en fin samling av rundkjøringer ser nå ut til å være den største attraksjonen. Byen er bare en av utallige små steder rundt Manchester som ligger i skyggen av storebror, både fotballmessig og på alle andre måter. Allikevel kan byen og klubben være stolt av en ting. I 2005 tok Stockport Supporter Trust, en organisasjon som består utelukkende av klubbens tilhengere, over eierskapet i klubben. Stockport er bare en av fem ligaklubber som eies på denne måten. En klubb som eies av de samme personene som den betyr aller mest for, sine egen supportere, er den rake motsetningen til den eneveldelige Glazier familien på Old Trafford.

Royal Oak er så full av supportere at mange nå nyter ølen sin utenfor på fortauet. På veggene innenfor henger det engelske flagg overalt. Det er som om tiden har stått stille siden kvartfinalen mot Portugal i VM og at det nå er like greit å la flaggene henge til neste års Europamesterskap. I ølhagen sitter Joe og snakker fotball med to kjenninger, begge Bury supportere. Han er en av de mange hundre supporterne som nå er med på å eie klubben.

- Kent Bergersen, utbryter han når jeg kommer bort.
- The Norwegian George Best, svarer jeg.

Joe husker godt Bergersens innsats for klubben.
- Hver gang han fikk ballen ute på siden trakk han inn mot midten og ventet på at backen skulle komme på overlapp. Vi sa alltid at han var for lat til å spurte nedover mot dørlinja så han lot backen gjøre alt grovarbeidet i stedet, men han kunne drible!

Timen før kampstart er en herlig tid for supporterne i Royal Oak. Gamle tap er glemt og med en pint i hånda føles det som om håpet om seier umulig kan bli knust. Når vi tar fatt på den korte veien mot flomlysene er det ikke vanskelig å dele spenningen til den blå-hvite bølgen som nå oversvømmer gatene rundt de røde mur husene utenfor Edgeley Park. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av en kamp i engelsk 2.divisjon men med store flagg, hundrevis av ballonger og den konstante dunkingen på reklameskiltene bak oss, sørger de syv tusen tilskuerne for en nesten sydlandsk stemning. Det har ikke vært slike sambatakter i Stockport siden Kent Bergersen trakk innover mot midten. Det er synd selve kampen er den rake motsetning til atmosfæren på tribunen. Jeg har sjelden sett en kamp med så mange feilpasninger og dårlige spillere.

- This is pathetic, mumler Joe etter en halvtime mens han sitter med hodet i hendene.
- This is shite, sier Patrick og trekker nærmest de lange krøllene sine foran ansiktet så han slipper å se mer.

Den middelaldrende mannen tre rader bak oss er ikke fullt så diplomatisk. Etter å ha skjelt ut dommeren før han engang har tenkt tanken på å blåse og fornærmet enhver Bury-spiller som våger å be om et innkast, har han nå rettet frustrasjonen mot egne spillere.
Keeper Joe Lewis har tydeligvis byttet navn til ’you fucking knobhead’ mens de fleste på midtbanen nå heter ’dickhead’ både til for- og etternavn. Ved siden av han sitter to små guttunger; man skal tidlig krøkes på alle områder hvis man skal bli en britisk fotballsupporter.

I pausen er herre doen nesten like full som pai-bua, og beskjeden over høytaleranlegget om at Bristol Rovers leder 1-0 over Swindon tas imot med fortvilelse nedover den overfylte renna. Stockport er akkurat nå utenfor play-off plassene. Supporterne gir alt etter pausen. ’Jimmy Gannon’s blue’n white army’ synges nesten uten stopp i takt med dunkingen på reklameskiltene. Alt spillerne klarer i gjengjeld er et par cornere på overtid. Bristol Rovers vinner og når ser hele sesongen ut til å ende i et stort anti-klimaks. Det virker som de yngste supporterne vil ha litt moro for pengene idet banen oversvømmes av hundrevis av 12-13 år gamle fans. Det må være den yngste baneinvasjonen noensinne, utført som en barnslig røverstrek istedenfor i den spontante rusen av begeistringen jeg hadde håpet på. Patrick, Joe og resten av supporterne avslutter hjemmesesongen med en kjapp bitter i en gammel, møkkete og ufyselig pub kalt The Armery. Stedet står i stil med stemningen etter kampen og ikke lenge etterpå har vi startet turen tilbake fra nok en skuffende dag i engelsk 2.divisjon.

Brødrene Solich er et godt eksemplet på den dedikasjonen som kreves for å kunne legge håp og følelser i en liten klubb som bare gir skuffelser tilbake. Det er allikevel ikke vanskelig å skjønne hva som gjør alt sammen verdt det. Det er å vente på lørdagen gjennom hele uka, reisen til banen, å møte andre som deler din lidenskapen, og den timen før kamp når alt ennå kan skje.
- Kent Bergersen må vel ha begynt som trener nå, spør Joe. Det er mye sarkasme i
stemmen hans, men også et lite hint av optimisme.


Stockport County F.C.

Stiftet: 1883, under navnet Heaton Norris Rovers.
Bane: Edgeley Park
Meritter: 8.plass i daværende 1.divisjon i 1997/98. Semifinale i ligacupen i 1996/97.
Supportere: Fansen ligger på en sterk 7. plass på den uoffisielle listen over hvilke engelske klubber som har fleste originale fotballsanger www.footballchants.org . Les mer om tilhengernes eierskap av klubben på www.stockportcountytrust.com

Hall of Fame

George Best (1975) Legenden spilte tre kamper og scoret to mål for klubben får han forsvant til irsk og amerikansk ligafotball.

Kevin Francis (1991-1995) Den største kulthelten i klubbens historie. Den 2 meter høye kjempen var like elegant som en nyfødt giraff men scoret utrolige 117 mål på fire sesonger. Kåret til århundrets Stockport spiller. Gråt sammen med fansen etter tap i play-off finalene.

Jimmy Gannon (1990-2000) Dagens manager spilte nesten 400 kamper for Stockport. Tok over i fjorårssesongen og reddet klubben fra nedrykk etter en fantastisk snuoperasjon.

Kent Bergersen (1999-2001) Driblekongen og fotballnomaden fikk 27 kamper og et mål for Stockport. Ennå husket for fintene sine på tribunene rundt Edgeley Park.

Jarko Wiss (2000-2002) Den tidligere Molde, Lillestrøm og Moss spilleren fikk 41 kamper og sju mål for klubben og er med sine ni kamper for Finland den Stockport spilleren med flest landskamper.

Danny Bergara (1989-1995) Uruguayaner som ble den første utenlandske manageren i England. Førte Stockport til uante høyder med opprykk i 1991 og til fire opptredener på Wembley, som alle ble tapt. Blir kalt klubbens Bill Shankly.

Øl&Mat

Royal Oak. Tettpakket før kamp og en klassisk, men koselig fotballpub med mange lokale ale og en hyggelig ølhage. Er et must på et besøk til Edgeley Park.

The Armery: Den rake motsetningen til Royal Oak. En oppkast-lignende farge på utsiden, gammelt og ukoselig innenfor med trøtte bartendere i joggedress. Veldig billig ale og kort vei til tog stasjonen er det eneste positive.

The Friary. For å forberede magen på innholdet i kranene til pubene, anbefales fish&chips på denne godluktende butikken rett ved siden av Royal Oak.

Hvordan komme seg til Edgeley Park

Stockport ligger bare en mil sørøst for Manchester og det går flere tog i timen til byen fra Manchester Piccadelly. Gå av i Stockport, ta til høyre etter en pint i The Armery og så til venstre etter en pint i The Royal Oak. Gå etter flomlysene på Edgeley Park og de som er kledd i blått og hvit.