Cupdrømmen - Carl Thywissen; borte mot Rangers

Det er mandag morgen ved Shells finansielle senter i Glasgow, og de ansatte er trygt tilbake i hverdagen. Dette gjelder spesielt for en person i 6.etasje, sittende foran et skjerm med et lite norsk flagg klistret til siden. Det har gått fem dager siden Carl Thywissen og resten av East Stirlingshire ble hyllet av bortesupporterne etter tapet mot Glasgow Rangers. Det var uten tvil høydepunket i karrieren til Asker gutten.

- Det største antall tilskuere jeg noen gang har spilt foran er 4500 borte mot Dundee i Bells Cup. Å møte Rangers foran 35 000 supportere er noe jeg aldri hadde trodd skulle skje.

Opplevelsen sitter skikkelig i han ennå, og ikke bare mentalt. Carl viser fram sårene på ankelen etter møtet med skruknottene til Alan Hutton, når han forgjeves prøvde å avverge 2-0 scoringen. Hutton har akkurat blitt enig med Tottenham om en overgang verdt hundre millioner kroner. Før dennes sesongen startet så fikk Carl betalt 120 kr i uka for å spille for East Stirlingshire, kjent som det dårligste laget i britisk ligafotball.

Det var så vidt en fortjent tittel. Før denne sesongen hadde laget fra Falkirk endt på sisteplass i 3.divisjon fem år på rad. I 2003-04 sesongen tok de bare åtte poeng, det laveste antallet på over hundre år. De hadde ikke vunnet en cup kamp dette årtusenet, og i fjorårssesongen gikk laget seks måneder uten å score et hjemmemål. Den eneste grunnen til at laget ennå fantes i ligasystemet var at de ikke kunne rykke ned. Men mye pågrunn av klubbens historiske dårlige form, så hadde det skotske fotballforbundet åpnet opp muligheten nedrykk. Fra 2005 risikerte lag som endte på siste plass to år på rad å bli kastet ut av ligaen. Etter forrige sesong ble East Stirlingshire bare reddet etter en høring med fotballforbundet. Hvis laget kunne vise til fremgang denne sesongen så ville de kunne sikre lagets framtid som en skotsk ligaklubb.
Etter halvspilt sesong så viser tabellen at laget nå ligger tredje sist, men det er bare en liten del av historien. Denne sesongen har vært den mest innholdsrike for klubben siden 1974 når Alex Ferguson tok kontroll over laget, hans første jobb som manager. Laget vant seks kamper på rad i begynnelsen i fjor høst, noe som ikke hadde skjedd siden 60-tallet. I tillegg så avanserte de helt til den fjerde runden av den skotske F.A cupen.

6-0 tapet mot Rangers er bare den siste utrolige hendelsen i noe som har vært et svært innholdsrikt år for Carl og klubben.

- Det hele startet når norsk media ble interessert i at jeg spilte for East Stirlingshire. Det hjalp jo at vi var kjent som det dårligste laget i Storbritannia, og plutselig var jeg i norske fotballblader og på TV!

Etter at Golden Goal på TV2 sendte Henrik Bjørnstad til Firs Park i Falkirk for å møte Carl tok det helt av. Det herjet nærmest en East Stirligshire-feber blant fotballinteresserte nordmenn i noen få uker. En supporterklubb ble startet og per dags dato er det nesten syv tusen nordmenn som offisielt erklærer seg som East Stirlingshire fans. Gjennomsnittet på hjemmekampene på Firs Park er rundt 400. Men også i Skottland ble det fattet interesse for nordmannen og den nye norske supporterklubben. Reportasjer i både respekterte Scotland on Sunday og populære Daily Record ble oppfulgt av et portrett intervju med Carl i storavisa The Herald. Når den nye sesongen startet i fjor, var East Stirlingshire plutselig kjent for noe annet enn å være veldig dårlig. Spencer Fearn, en musikkprodusent fra England, hadde pumpet inn litt penger i klubben og bidratt med litt nødvendig PR-kunnskap. Bortedrakta fikk norske farger og www.norwayshire.no ble satt på ryggen, sammen med det norske flagget. Et klart signal om at det var nye tider på Firs Park.

En kjempestart på sesongen gjorde at de virkelige store mediene i Storbritannia fattet interesse. På høsten sendt Sky Sports et kamerateam til Falkirk og kom tilbake med en fem minutters reportasje, der Carl stolt holdt opp bortedrakta og sa at dette var det nærmeste han noen gang ville komme til å spille med flagget på brystet. Det første besøket fra den norsk supporterklubben ble også en suksess, selv med en 0-0 kamp som underholdning.

Etter dette så vendte East Stirlingshire tilbake til mer normale tider. Tapene begynte å komme igjen, pressen forsvant og det skotske været begynte å utsette kamp etter kamp. Men dette skulle virkelig bli en sesong for de tynne historiebøkene til East Stirlingshire. Etter å ha slått Albion 5-1 borte i den skotske cupen, ventet Carl spent på trekningen av fjerde runde, når alle storlagene for første gang var med i hatten.

- Det ble ikke så mye jobbing den dagen, jeg var travelt opptatt med å sjekke internett vært femte minutt, innrømmer Carl.

Håpet var et lag fra premier league, spesielt en bortekamp. Når trekningen endelig kom opp på skjermen, gikk det frysninger nedover ryggen på Carl. Rangers. Borte.

Det er så man må ta ett skritt tilbake og tenke på hva som akkurat hadde skjedd for Carl. Han hadde spilte fotball i 2. og 3. divisjon i Norge i noen år, men det hadde blitt med det. Han flyttet til Skottland for å studere, spilte et par ganger i uka med universitetslaget, og litt for Fossum når han var hjemme i Norge. En kamerat fra universitetet ordnet et prøvespill i East Stirlingshire, men Carl var usikker på nivået og om han var god nok for ligafotball i Skottland. Men prøvespillet gikk bra og i nesten tre sesonger var han Norges mest ukjente 'proff' - hvis man kan kalle 120 kr i uka en profesjonell fotball lønning. Det hadde fort vært hele historien om Carl Thywissens fotballkarriere. Men et år senere var han plutselig ikke så ukjent lenger og i tillegg skulle han få oppleve det alle som har sparket en fotball i Skottland drømmer om; å spille mot en av de to store Old Firm lagene. På bortebane.

- Jeg ble nervøs med en gang, enda det var to måneder til kampen, sier Carl. Den tiden gikk fort, spesielt siden mediene igjen begynte å ta kontakt.

Men så kom anti-klimakset. På morgenen før kampen mot Rangers fikk spillerne beskjed om at kampen var avlyst.

- Det var veldig skuffende. Vi hadde bodd på hotell i Falkirk kvelden før og alle var veldig gira. Nå møtte vi bare komme oss over skuffelsen og vente ti dager til. Jeg syntes også så synd på de fire gutta fra Halden som hadde kommet fra Norge for å se kampen, forteller Carl.

Den avlyste kampen var uansett godt for noe. Foreldrene til Carl hadde vært på ferie og kunne ikke komme opp til Skottland for den første kampen. Men de var plass ti dager senere. Et reportasjeteam fra BBC som laget et innslag om Carl før kampen, hadde fulgt han til flyplassen for å møte foreldrene. Det første Mamma Thywissen gjorde når hun satte fot på skotsk jord var å gi et intervju til BBC. Det er vanligvis bare statsoverhoder og rockestjerner som får den velkomsten. Pappa Thywissen hadde troen på en cupbombe. Han satte 5 pund både East Stirlingshire seier til 66 i odds og sønnen sin som første målscorer, noe som ville gi 80 ganger pengene tilbake. Søsteren til Carl hadde også kommet over for å se kampen for andre gang etter også å ha tatt turen ti dager tidligere.

Sammen med tretti av Carls venner og kollegaer og over 1000 andre East Stirlingshire tilskuere tok de plass i et lite hjørne av Ibrox, omringet av blåkledde supportere på alle sider. Under tribunen var 3.divisjonslaget oppstilt ved siden av Rangers stjernene. Hjemmelaget hadde satt opp et sterkt lag, selv med et fryktinngytende kampprogram foran seg. Fire skotske landslagsspillere, i tilegg til den franske kraft spissen Jean Claude Darcheville, var et tydelig tegn på at laget tok kampen seriøst. Carl innrømmer også at dette var noe helt annet enn det han var vant til.

- Det var veldig rart. Rangers spilleren så ut som virkelig atleter der de sto oppstilt ved siden av oss i spillertunnelen. Man kunne se at de hadde en skikkelig fysikk, det var nesten som å se et juniorlag stå ved siden av et seniorlag. Vi gikk ut på banen og hørte brølet fra hjemmefansen og tittet opp på tribunene - en helt unik opplevelse.

Ikke at dette skremte den lille kontingenten fra Falkirk nede i det ene hjørnet av Ibrox. Anført av 'Mad Bill', en East Stirlingshire supporterlegende alltid påført skinnjakke og bærende på en gammel plastikkpose, laget de klart mest liv blant et tafatt hjemmepublikum. De første minuttene var bortelaget preget av situasjonen, og til å med Carl hadde et par nervøse touch på ballen. Rangers fikk en corner etter fem minutte,r og når Kris Boyd headet ballen i mål trodde alle at eventyret var over før det hadde begynt. Men dommeren annullerte målet og East Stirlingshire hadde fått en ny sjanse og ny inspirasjon. De neste tjue minuttene skapte Rangers ingenting, Carl og co. i forsvaret hadde god kontroll, og midtbanen til East Stirlingshire begynte å yppe seg mot stjernene. På tribunen var stemningen ennå god blant bortefansen, men man kunne føle mer og mer nervøsitet rundt seg mens minuttene tikket av gårde. Kunne det holde til pause? Til slutt ble kvalitetsforskjellen utslagsgivende. Et par kjappe pasninger ute på kanten og Lee McCulloch var plutselig alene foran mål. Landslagsspilleren gjorde ingen feil alene med keeper Mitchell. Like etterpå løp Hutton rett gjennom hjemmeforsvaret, via ankelen til Carl, og kampen var over. To minutter senere var det Kris Boyd sin tur. Tre mål på fem minutter hadde knust drømmen til East Stirlingshire.

Et mål til rett før pause og to til i begynnelsen av 2.omgang førte til hvisking om 0-10 i East Stirlingshire svingen. Men i den siste halvtimen så tok Rangers foten av gassen, samtidig som East Stirlingshire endelig fikk summet seg. Stemningen steg også igjen blant bortefansen når laget fikk to cornere, begge mottatt med stor jubel. Dårlige innlegg sørget for at Carl ikke fikk sjansen til å score mot Ibrox, men East Stirlingshire fortsatte det gode spillet og kom også til to avslutninger på slutten av kampen. Rangers fansen var ikke til å høre, og bortefansen sang helt til slutt. Men det var først etter kampen at supporterne slapp seg helt løs. East Stirlingshire laget med trenerne, ledere og materialforvaltere kom alle bort til svingen og mottok stående applaus fra sine egen supportere. En liten gruppe Rangers fans hadde også blitt igjen for å hylle motstanderne. Det var en hyllest ikke bare til spillerne, som på ingen måte hadde gjort seg bort til tross for 0-6 tapet, men også til hele klubben og til supporterne seg imellom. East Stirlingshire hadde vært latterliggjort lenge nok, og endelig hadde klubben og supporterne noe å være stolte av. Det var en kveld alle vil leve lenge på.

Carl sto nede på banen med trøya til Steven Naismith, skotsk U21 landslagspiller, og vinket opp til to norske flagg på tribunen.

- Vi fikk ikke lov til å gi bort trøyene våre siden klubben ikke ville bruke penger på å kjøpe nye, men Naismith sa at det var greit, gliser Carl.

Den blå drakta, i tilegg til avtrykket av knottene til Alan Hutton, er nordmannens suvenirer fra den største kampen i hans liv.

- Til slutt var det en utrolig dag, noe jeg sannsynligvis aldri får oppleve igjen. Det er ikke mange tidligere Fossum spillere som får spille borte mot Ibrox, fastslår Carl Thywissen.